En slutt – og en begynnelse

I 23 år har jeg hatt nesten tre mål hage å “boltre meg” på. Det har vært mye prøving og feiling. Mange planer som aldri ble satt ut i livet – og mange prosjekter som oppsto ut fra et øyeblikks innskytelse. Jeg har hatt drivhus og kjøkkenhage, urtespiral, bålplass, surjordsbed, pilhekk og pilgjerde, skyggebed, oppmurte bed, vegger dekket med klatreplanter, og masse mer. Mye gøy, mye arbeid, mye frustrasjon, og ikke minst mye læring!

Men kan få til mye på stor plass!

Det er flere grunner til at det var riktig å flytte: Det er meningsløst at to godt voksne mennesker skal bo på 300 m2, og ha nesten 3 mål hage! Vi hadde ikke lenger krefter til å holde verken hus eller hage ordentlig vedlike – eller, sagt på en annen måte: Vi ønsker å bruke krefter og tid på mer enn hus og hage! I tillegg har jeg både leddgikt og artoseknær, og greide ikke lenger å holde hagen i stand. Tanken på at alt skulle gro igjen var mye verre enn tanken på å forlate hagen 🙂

Så da ble det salg. For meg er vemodet først og fremst knyttet til jorda: Jeg har vel stort sett spadd og pleid og stelt med hver eneste kvadratmeter av denne stive leirjorda, og gradvis forvandlet den til levende, næringsrik plantejord. Men, du verden, så mye glede jeg har hatt av å bidra til denne prosessen!

Nå er det slutt: Hus (og hage) er solgt, og vi har flyttet til et mindre hus og 3/4 mål tomt.

Tomt, ikke hage…….. En gjengrodd, bratt skråning; en stygg aldeles malplassert garasje midt på det området som kunne ha vært noe vakkert; noen kvadratmeter mosegrodd gress; to vanskjøttede hekker av sibirertebusk, et falleferdig gjerde og to gamle plommetrær……..

To gamle plommetrær, litt ustelt plen, en bratt skråning….. her er nok å ta fatt på!

Det ble litt paradoksalt: Vi flyttet blant annet for at jeg skulle kunne bruke mindre tid på hagen. Her er det så mange utfordringer at det vil være en heldagsjobb i hvert fall i et par år å skape noe spennende, morsomt og harmonisk ut av dette fullstendig kjedelige….. 🙂

En 24 meter lang skråning med knusktørr, steinhard, jord stappfull av røtter fra trær og busker som har fått vokse vilt i minst 7–8 år…….

Skråningen bak huset blir en stor utfordring. Den er 24 meter lang og 2-3 meter høy. Foreløpig har vi kuttet ned alt: Det var et eneste, viltvoksende buskas. Men jorda er håpløs, og røttene står igjen…….. Jeg, som er motstander av å bruke maskiner i hagebruket, er sterkt fristet til å erklære: Bring them in!

Det stygge gjerdet øverst i skråningen er en kommunal støyskjerm. Enda en utfordring………

Plen????

Tomten har også noen merkelige høydeforskjeller………..

Grensen til naboen er helt åpen og gir fritt innsyn akkurat ved inngangspartiet – en aldeles merkelig løsning!
Her er en annen del av grensen mot den samme naboen……… det fremstår som ganske krevende å få til en fornuftig grensebeplantning!

Så: Dette er min nye utfordring. På gode dager, når knærne oppfører seg skikkelig og verden rundt meg er lite krevende, tenker jeg at dette blir skikkelig spennende. Men når knærne svikter og er vonde og barn og/eller barnebarn gir grunn til bekymring og livet generelt byr på litt oppoverbakke, tenker jeg at dette er helt håpløst og jeg gidder ikke engang prøve………..

Det er bra det går mot vinter – den kan uansett brukes til å planlegge 🙂

Gratis hekk? Eller flere solbærbusker? Stiklingsformering er enkelt og gøy!

Her på i lavlandet på Østlandet er det sen og kald vår. Men bjørka har fått museører, både hestehov og hvitveis blomstrer villig vekk, og jammen finnes det også en og annen løvetann blant brennesle- og skvallerkålspirene i hagen. Det betyr at tiden er akkurat riktig for å ta stiklinger av busker og trær. Spar penger og ha det gøy med å gjøre en enslig busk om til en hel hekk!

Denne pilhekken er tre år gammel, og plantet med stiklinger som var ca. 20 cm. høye da de ble satt i jorda.

Det er mange gode grunner til å lage sine egne busker og trær: Det er gøy, det er enkelt og det er gratis! Man kan på en enkel måte få mange planter, som kan brukes til mye: I egen hage, som gaver til familie og venner, som bidrag til det lokale hagelaget – eller man kan lage seg et lite planteutsalg og tjene en slant.

Min begrunnelse for å stiklingsformere i år, er at vi skal flytte. Og selv om jeg gjerne skulle tatt med meg alle plantene fra hagen her til vår nye bolig, er det selvfølgelig ikke praktisk mulig. Men noen planter betyr så mye for meg at jeg absolutt vil ha dem med. Så da tar jeg stiklinger.

Det finnes mange “oppskrifter” på stiklingsformering av busker og trær. Som alltid er det ikke noe som er helt riktig og noe annet som er helt galt. Men her er i hvert fall “min måte”” som har fungert for meg i mange år.

Her er pilhekken ett år etter planting

Jeg starter med å klippe av kvister og grener fra den/de plantene jeg vil ha flere av. Jeg forsøker å finne kvister og grener som er ulike: Noen gamle, noen unge. Noen med utsprungne blader, noen med bare små knopper. Noen med mange vekstpunkter, noen med få. Tanken bak er: Jeg greier ikke å gi stiklingene mine “ideelle forhold”, slik profesjonelle dyrkere kan. Derfor må jeg prøve å satse på at i et mangfoldig utvalg plantemateriale vil noe lykkes.

Lengden på stiklingene må tilpasses de pottene jeg har. En tommelfingerregel er at minst halvparten av kvisten/stammen skal være i jord. Det betyr at hvis jeg har 15 cm jorddybde i potten, kan stiklingen være maks 30 cm. Men dette er ingen eksakt vitenskap. Min erfaring er at man lykkes minst like godt hvis så mye som 2/3 av stiklingen er nede i jorda. Det betyr at en stikling på 30 cm gjerne kan stå 20 cm dypt.

For å øke sjansen for at stiklingen utvikler røtter, skråskjærer jeg snittet i enden – akkurat som man gjør med snittroser. Så skjærer jeg bort de aller fleste greiner og skudd og torner, men lar toppskudd og av og til noen få sideskudd stå. Og så bruker jeg en skarp kniv og flenger av litt bark og sørger for å kutte litt ekstra i vekstpunktene (der det vokser knopper, greiner eller torner). Det kunne jo være at stiklingen bestemte seg for å lage røtter istedenfor blader eller kvister eller torner?

Her er to stiklinger av Aronia, svartsurbær, før ” behandling”
…og her er de samme stiklingene klare til å settes i jorda

Det finnes mange meninger om hva slags jord som er best for stiklinger. Jeg bruker det jeg har. I noen firedoble pallekarmer har jeg “gjenbruksjord”: Der tømmer jeg pottene fra terrassen og drivhuset om høsten. Det blir en salig blanding av jord og lecakuler og røtter og rotklumper. Perfekt jord, med andre ord! Den trenger tilskudd av næring, men det ordner jeg med gjødselvanning.

Hvis du ikke har “gjenbruksjord” kan du selvfølgelig bruke kjøpejord – eller jord du spar opp fra hagen.

Dette er perlite: Et vulkansk materiale som gjør jorda mer luftig. Et nyttig hjelpemiddel – men absolutt ikke nødvendig for å få et godt resultat!

Jeg blander ganske mye perlite i jorda, både når jeg planter, tar stillinger og sår. Perlite er et vulkansk mineral som gjør jorda mindre kompakt. Man kan godt klare seg uten, og man kan bruke sand og grus som alternativer. Men jeg har altså veldig god erfaring med perlite, og kjøper det ganske billig i store sekker.

Jeg er også storforbruker av lecakuler, både i potter og i plantekasser. Lecakuler er jordforbedrende, de gjør jorda mer luftig, og de sørger for drenering. Men: De er ikke nødvendige! Småstein og grus gjør akkurat samme nytten i plantepottene. Poenget er drenering: At vann må kunne renne ut av potten.

Så: Potten fylles med lecakuler i bunnen, gjenbruksjord blandet med lecakuler og perlite fylles helt opp, og så “stikkes” stiklingene ned. De kan gjerne stå tett – det er flere uker til rotsystemet blir så stort at de må plantes om.

Neste skritt er vanning. Og nå er det ikke nok med en liten skvett fra en kanne: pottene må bli gjennomvåte! Skikkelig rotbløyte!

Her har jeg stiklinger av bl.a. aronia (svartsurbær), svarthyll, hagtorn, prydeple og edelgran. Med ulik høyde og tykkelse er min erfaring at i alle fall over halvparten av stiklingene slår rot og blir til nye planter.

Og så er det bare å vente på resultatet……. 😀

Svarthyll: Beskytter mot virus – og er magisk!

Svarthyll, Sambucus Nigra, er en av de aller viktigste anti-virale plantene vi kjenner til. I disse tider burde vi alle få i oss en dose svarthyll hver eneste dag!

Svarthyllens anti-virale egenskaper er godt dokumentert. Svarthyll hindrer virus fra å trenge inn i cellene. Noen hevder til og med at en liten slurk svarthyll-medisin daglig gir bedre forsvar mot virussykdommer enn alskens vaksiner. (Men dette er ikke et innlegg i vaksinedebatten! Selv tar jeg både influensavaksine, og drikker svarthyllekstrakt hver dag) 😀

Alle burde ha et (eller flere) svarthylltre i hagen –
det er vakkert, lettstelt, og et veritabelt medisinskap!

Svarthyll-ekstrakt selges både på apotek og i helsekostbutikker, under merkenavnet Sambucol. Løp og kjøp – hvis du ikke gjør som meg: Lager din egen svarthyllmedisin. Det er veldig enkelt: Jeg fyller en beholder med svarthyllbær, fyller helt opp med 40-45% sprit (vodka eller brandy), topper ofte opp med andre godsaker som litt hvitløk, ingefær, hel pepper, gurkemeie og honning, og lar brygget trekke i to-tre uker før jeg siler av og heller over på mindre glass/flasker.

Dobbel avling!

To “avlinger” pr sesong er ikke dagligdags i vårt klima. Det er bare en av mange, mange gode egenskaper ved svarthyllen. I vår høstet jeg blomstene, og laget deilig saft og nydelig syltetøy. Nå har jeg høstet bærene, og laget saft og medisin.

Beskyttende livskraft

I folketro og folkemedisin er svarthyll et tre fullt av motsetninger: Det representerer både liv og død. Det har beskyttende krefter, men kan også være farlig. Det er assosiert med heksekunst og helbredelse. Alt dette forteller oss uansett at treet har kraftfulle egenskaper! Det faktum at treet er så livskraftig, er lett å formere og trives nær sagt overalt (men liker mye nitrogen!), bidrar nok også til både myter og respekt.

Insekts- og myggmiddel

En lite kjent egenskap ved svarthyll er at bladene er fine å bruke i sprøytemiddel mot lus og andre skadedyr. Enkelte hevder at både jordrotter og mus forsvinner hvis man dytter svarthyllblader ned i ganger og inn i hull. Verdt å prøve!

Helt sikkert er det at et uttrekk av bladene kan være effektivt mot bladlus og andre skadeinnsekter: Fyll en beholder med hylleblader (og gjerne noen kvister og litt bark), hell kokende vann over og la trekke i minst ett døgn. Fortynn med vann 50/50 og sprøyt direkte på angrepne plantedeler.

Og bruk uttrekket direkte på huden istedenfor myggolje: Det virker – også mot fluer!

HYLDEMOER

I mange tradisjoner er svarthyll en portal til underverdenen. Portalen voktes av en klok, gammel dame-ånd: The Elder Tree Mother. På dansk (i Dannmark har de lange tradisjoner med å bruke hyll – blant annet til leplanting) heter hun Hyldemoer. Se H.C. Andersens eventyr om henne her.

En av hennes oppgaver er å beskytte treet fra å bli hugget ned. Noen mener at hvis man hugger ned en svarthyll, slipper man løs onde krefter. Andre mener at treet er så verdifullt som mat, drikke og medisin, og at det er derfor det må beskyttes mot hugging.

Uansett er det helt sikkert at et møbel laget av hyll er hjemsøkt av ulykke og ondskap. Aller verst er det hvis man skulle finne på å lage en vugge av hyll: Da sørger Hyldemoer for at babyen aldri finner ro eller får sove, og dessuten blir klypt og plaget så den blir både gul og blå!

Og du må selvfølgelig aldri bruke hyll som ved: Da slipper du løs allverdens onde ånder!

Begynnelse og slutt – liv og død

I den keltiske “tre-kalenderen” Ogham, representerer Svarthyll slutten på ett år og begynnelsen på det neste. Eller, som det står i kalenderen: “It represents the end in the beginning and the beginning in the end and so teaches us the cycle of death & rebirth.”

Og i The Herbal Tarot, er Svarthyll tilegnet Døden – og dermed også begynnelsen på noe nytt. En legende sier at apostelen Judas begikk selvmord ved å henge seg fra en svarthyll, og at Jesu kors også var laget av svarthyll.

Da er det vel helt klart for alle at vi må ha minst en svarthyll i hagen? 🙂

Svarthyll: Mat, medisin, magi og mystikk

Svarthyll (Sambucus nigra) er et av disse trærne som “har alt”: Det er vakkert å se på, det dekker godt mot innsyn, det trives nesten over alt og krever lite stell – og det gir to gode “avlinger” i året med både mat og medisin: Blomstene nå på sommeren, og bærene til høsten. Det er aldeles merkelig at det ikke er plantet flere svarthyll i norske hager!

Dette blogginnlegget handler bare om hvordan vi kan lage saft av blomstene. Senere vil jeg skrive om medisinen, magien og mystikken…..

I år rakk jeg akkurat å lage noen liter “brygg” av blomstene før det var for sent. Her på Lørenskog (H5) er hyllen avblomstret nå. Lenger nord og i høyden kan blomstene sikkert fortsatt høstes.

Min fantasi er såpass begrenset at jeg bare bruker blomstene til verdens beste leskedrikk. Men de kan brukes til mye annet: Dekorasjoner i bakst, kaker og pannekaker, isbiter, desserter – bare fantasien setter grenser. De er aldeles nydelige – som små snøstjerner!

Litt sent i sesongen, som nå, har bladlusa slått seg ned i svarthyllen. Noen synes det er kjempeekkelt, og da må lusa rett og slett plukkes bort. Jeg registrerer at lusa stort sett sitter på stilkene, og de klipper jeg jo bort uansett. Og så tenker jeg at en bladlus eller fem i det ferdige brygget øker protein-innholdet – i fremtiden skal vi jo alle antakelig spise innsekter 🤣

Jeg har forøvrig skrevet et eventyr om bladlusas liv og levnet her: https://hageflekken.online/2014/06/04/bladlus-pa-rosene-bladlusas-liv-er-preget-av-undre-jomfrufodsler-matriarki-og-orgier-jeg-har-skrevet-et-eventyr-om-det/

Her er krukken jeg lager svarthylldrikk i: En blå steingodskrukke, nesten maken til den min mormor brygget saft i 🙂

Jeg bruker en krukke som tar 4 liter, bare fordi jeg synes den er så fin og synes det er en glede å bruke den! Men du kan bruke hvilken som helst beholder, alt fra et 1 liters Norgesglass til en 10-liters bøtte. Hvis din beholder bare tar 1 liter, deler du oppskriften på 4. Osv.

I år har jeg brukt denne oppskriften, til en 4-liters krukke:

En kurv full av blomsterstander (kanskje omtrent 100) ble lagt lagvis i en beholder (glass/bøtte/krukke/bolle) med skiver fra kanskje ca 6 sitroner og et par clementiner eller appelsiner. Det ble fire lag med blomster og seks lag med sitrusfrukter. Kok opp ca 4 liter vann og sukker/sukkererstatning til søtstoffet er helt oppløst, og la det avkjøles. Smak deg frem til hvor søt du ønsker drikken skal være. Jeg brukte ca 100 gram “Sukkr” til ca 3,5 liter vann. Kanskje kunne jeg spedd på med litt Sukrin? Tidligere har jeg brukt nesten 1 kg vanlig raffinert sukker til samme vannmengde, men nå må det jeg lager tilpasses diabetes-behov. Smak deg frem med det søtningsstoffet du foretrekker: Det varme vannet skal smake nesten så søtt som du ønsker den ferdige drikken skal smake. Men ikke helt, fordi pollenet i svarthyllblomstene også tilfører sødme. Hell den avkjølte laken over lagene med sitroner og blomster til beholderen er helt full.

Jeg passer på at siste lag i krukken er litt tykke sitronskiver, for å holde svarthyllblomstene på plass nede i laken.

Så setter jeg krukken i kjøleskapet, og lar den stå der i minst 4-5 dager. Da er brygget ferdig, og det er ganske konsentrert. Jeg siler av blomstene og sitronskivene, heller det over på flasker, og putter flaskene i fryseren. (Pass på at flaskene ikke er fulle, væsken utvider seg når den fryses).

Servering: Ca 1/3 svarthyllbrygg blandes med vann eller hvitvin eller prosecco, og serveres med isbiter og/eller mynteblader og/eller hva man måtte føle for. Og så er det bare å nyte…… 🙂

Stappfullt inne – iskaldt ute……

Nå er det rett og slett stappfullt av småplanter og spirer og nysådde potter inne – og helt overfylt i drivhuset. Og ute hagler det, og værmeldingen spår nattefrost. Hva gjør man da?

Jeg har gjort om en kjellerbod til planterom. I skrivende stund er nesten hver eneste kvadratcentimeter fylt av planter i ulike vekstfaser.

Det enkle svaret er: Vi behandler plantene litt ulikt. Vi “følger oppskriften” for noen – og så holder vi noen litt tilbake, ved å vente med ompotting/omplanting, gi mindre næring, litt lavere temperatur og mindre lys.

Jeg blir aldri lei av å understreke: Hagebruk er IKKE “Landbruk Light”! Men fortsatt produseres det frø og småplanter og det skrives om grønnsaksdyrking og kjøkkenhage som om målet er å få flest mulig planter til å modnes på samme tid – akkurat som i produksjonslandbruket! I hagene våre ønsker vi jo nesten det stikk motstte: Jeg vil gjerne høste litt om litt, over lang tid!

Et eksempel: Her er mitt plantebrett med maisplanter i år. Alle frøene har spirt, og jeg har 40 småplanter. Regner med at det vil gi meg minst 200 maiskolber – helt i overkant av hva vi kan spise og fryse ned 😀 Mais trenger en lang vekstsesong, akkurat som kålplanter og f.eks. sellerirot. Så egentlig burde plantene ut nå, men det tør jeg ikke så lenge det fortsatt er fare for nattefrost.

Min løsning er å plante ut ca 1/3 av småplantene på voksestedet nå – i år blir det ca 12 maisplanter. På et varmt og lunt sted, og med god beskyttelse: Jeg legger over både fleeceteppe og fiberduk når meterologene varsler frost. Så potter jeg ca 1/3 om i romslige potter med rikelig gjødsel, og plasserer pottene utendørs der jeg har plass: På terrassen eller en platting eller langs oppkjørselen eller utenfor drivhuset: Så lunt som mulig og obs obs: Med fiberduk eller annen beskyttelse over både dag og natt. Disse planter jeg antakelig ut på voksestedet om 2-3 uker. Den siste tredjedelen av planter lar jeg stå i små, trange potter på planterommet eller i drivhuset, gjødsler minimalt, og satser på å “sultefore” litt i et par uker til. Da planter jeg dem enten ut på det endelige voksestedet, eller over i større potter – helt avhengig av vær og temperatur.

Med litt flaks vil denne forskjellsbehandlingen gjøre at jeg kan høste mais i 3-5 uker, fremfor å måtte forholde meg til 40 høsteklare planter på samme tid.

For planter med kortere modningstid (salat, reddik, bladbete, stangselleri etc. etc.) er selvfølgelig løsningen på “plassproblemene” å så i flere omganger, med noen dagers eller ukers mellomrom. Men for planter som krever hele vår korte, norske vekstsesong for å bli modne, er “forskjellsbehandling” en god strategi 😀.

Hold avstand i familien:-)

Mange av oss er i gang med å planlegge kjøkkenhagen nå. De fleste vet at vi bør “rotere” avlingene, og ikke ha samme sort på samme sted flere år på rad.

Noen er systematiske, og har opptegnelser fra år tilbake om hva som har vært plantet hvor. Andre tar det litt “på gefühlen”, og mener bestemt at i fjor sto kålplantene til høyre…… 🙂

Grunnen til at vi ikke bør ha samme sort på samme sted hvert år, er at det lett kan føre til en opphoping av plantesykdommer, og av skadeinnsekter. Plantesykdommer som kommer fra jordbundne bakterier, sopp og virus vil ha veldig gode vekstvilkår hvis vi de får mye mat! Og skadeinnsekter som navigerer etter lukt eller farge, vil selvfølgelig mye lettere finne frem til femti kålhoder enn til ett……. Med andre ord: Mangfold bidrar sterkt til at vi får sunne og friske grønnsaker!

Hvis vi skal få til mangfold, er det lurt å vite litt om familier og slektskap. Derfor tenkte jeg det kunne være nyttig med en kort oversikt over de viktigste familiemedlemmene i de vanligste grønnsaksfamiliene:

Ertefamilien: Erter, bønner, vikker

Gresskarfamilien: Gresskar, squash, agurk

Korsblomstfamilien: Kål, brokkoli, kålrot, nepe, reddik, pepperrot, ruccola, sennep

Kurvplantefamilien: Salat, endivie, artiskokk, jordskokk

Liljefamilien: Løk, hvitløk, purre, gressløk, asparges

Meldefamilien: Rødbeter, spinat

Skjermplantefamilien: Gulrot, pastinakk, persillerot, kruspersille, selleri, fennikel, karvekål

Søtvier- og gressfamilien: Poteter, tomater, mais

Helt enkelt betyr dette for eksempel at vi ikke planter verken selleri eller kruspersille sammen med gulrøttene, og ikke gressløk sammen med purre. Hvis vi passer på at medlemmene innen hver familie plantes med litt avstand til hverandre, har vi gitt et solid bidrag til god avling og god plantehelse – uansett om vi dyrker i bed, potter, pallekarmer eller på annen måte.

Hvis vi i tillegg sår/planter rikelig med ryllik, kamille, ringblomster, blomkarse, salvie, kattemynte og tagetes mellom og rundt grønnsaksplantene har vi ikke bare gitt et solid bidrag til god plantehelse, men også til en overdådig vakker kjøkkenhage!

Epsomsalt: Hagens “supernøtt”

Epsomsalt gir plantene “superkrefter” – litt som Langbeins supernøtter.  Bruk det! 🙂

Epsomsalt??? De færreste kjenner til det, og enda færre tar det i bruk. Det er dumt, for Epsomsalt er et allsidig og nyttig hjelpemiddel i hagen – som er helt uten skadevirkninger, nesten ikke kan overdoséres, er fullstendig nedbrytbart og godkjent i økologisk drift. Bedre blir det vel ikke?

Epsomsalt er egentlig ikke “salt” i det hele tatt: Salt har kjemisk formel NaCl – natriumklorid, mens Epsomsalt har formelen MgSO4 og heter magnesiumsulfat. 

“Epsomsalt”: Ser ut som salt. Kommer i mange oppmalingsgrader: Finmalt, medium, grovmalt, flaket, kornet – akkurat som salt. Men er ikke salt i det hele tatt……..

15370108

Folk som er glad i britisk litteratur vil ha kommet over rådet om å “take some Epsom Salt” i ulike sammenhenger: Mot treg mage, mot kvalme, mot “nerver”, mot uren hud og kviser, mot svimmelhet……. Men her i Norge har liksom ikke Epsomsalt “slått gjennom” som en del av husapoteket. Noen bruker det kanskje som et badesalt som lindrer muskelverk og stølhet?

Selv bruker jeg ganske store mengder Epsomsalt både i husholdning og i hage, og blir stadig imponert over hvor effektivt det er! Det geniale med Epsomsalt i hagen er at det også tas effektivt opp gjennom stilk og blad, i tillegg til gjennom jorden.

Akkurat nå er det supert å gjødsle både planter i drivhus (tomater, agurker, chili, paprika) og alle frukttrær og bærbusker med Epsomsalt: Planter trenger ekstra magnesium for å sette frukt!

Tomatene trives godt med både gjødsling og dusjing med Epsomsalttomateridrivhus (1)

Til drivhusplantene bruker jeg ca. 1 spiseskje som jeg dytter litt ned i jorden en gang i uken. I tillegg blander jeg 2-3 teskjeer i en 1,5 liters spruteflaske og dusjer over plantene 1-2 ganger i uken.  Ute drysser jeg 3-4 spiseskjeer Epsomsalt rundt frukttrær og bærbusker tidlig om våren; omtrent nå når fruktsettingen starter – og om 3-4 uker før frukt og bær er ordentlig modne.  I grønnsakshagen bruker jeg 1-2 spiseskjeer Epsomsalt i en pallekarm eller pr. m2 på samme tidspunkter: Tidlig om våren, omtrent nå, og et par uker før høsting.

Som om ikke dette er nok: Epsomsalt gir god spiring og rotutvikling ved frøsåing. Dryss litt Epsomsalt rundt i jorden når du sår – også når du sår stauder nå utover høsten. Det gir bedre spiring og sterkere småplanter.

Jeg kjøper Epsonsalt på nettet: Det er mange tilbydere og store prisforskjeller. Jo mer du kjøper jo billigere er det, selvfølgelig. Men du får også kjøpt mindre kvanta i helsekostbutikker – og kjempestore sekker på Felleskjøpet 🙂 Prøv, da vel!

 

 

Gjødsel: Når? Hva? Hvor mye?

Jeg ser at mange lurer på når og hva de skal gjødsle med – og hvor mye. Svaret er: Dette er egentlig veldig enkelt! Når vi dyrker økologisk, gjødsler vi nemlig jorda – ikke plantene.

Da kan – og bør – vi gjødsle nesten hele tiden: Vi legger ugressplantene vi har luket opp rett på jorda i både pryd- og nyttebed. Da går den næringen disse plantene har “brukt” tilbake til den jorda de kom fra. Hvis vi synes det blir stygt med visnende planter i prydbedene, dekker vi simpelthen til med litt kompost eller f.eks. kakaoflis – eller bark, i surjordsbed.

Det ugresset vi ikke legger tilbake på jorda, legger vi i vann. Det blir til god gjødsel! En bøtte eller to med gjæret ugressvann i et bed – og du “hører” plantene gro!

Her er løvetann, brennesle, kveke, skvallerkål og valurt luket bort fra et rosebed, og skal bli til næringsrikt gjødselvann for det samme bedet (og mange andre steder) ………

Gressklipp er en fantastisk næringskilde i grønnsakshagen, hvor det trengs mer nitrogen enn i prydbedene: “Dyng opp” med gressklipp en eller to ganger i uken rundt alle grønnsaksplantene, spe på med regelmessig gjødselvann, så har kjøkkenhagen mer enn nok næring hele sesongen.

Hva med potteplanter? Akkurat det samme gjelder: Noen ugressplanter oppå jorda i potten, litt gjødselvann, litt gressklipp og kanskje litt kompost: WOW – gjett om plantene trives!

Gjødsel = plantenæring – er vi vant til å tenke. Men i økologisk dyrking blir gjødsel vår “avlat” til jorda: Det vi tilfører, enten fordi vi har fjernet noe (høstet/plukket grønnsaker eller blomster) eller fordi jorda ikke er i god nok stand og trenger “tilskudd”. Litt sånn som oss mennesker her nord i mars……

Juleblomster: Bruk og kast?

En litt lite hyggelig opplysning først: Visste du at “kjøpeblomster” sånn generelt ikke skal kastes i den grønne søppelposen? De er rett og slett for mye sprøytet til at de kan brukes til kompostering…..  Ganske ekkelt, ikke sant? Og et godt argument for å ta vare på og “videreforedle” de samme kjøpeblomstene: Jo bedre vi steller med dem, skifter jord, får til gjenblomstring og videre vekst, jo mer “kompostérbare” blir de. Et godt argument for å forlenge livet til juleblomstene, synes jeg.

De fleste av oss har kanskje fortsatt “juleblomster” stående? Omtrent på denne tiden begynner noen av dem å bli litt skrantne: Julestjerner, amaryllis, svibler, juletulipaner, julekaktus……. Så: Hva gjør vi? Kaster vi dem? (NB: Ikke i den grønne posen) Eller forsøker vi å holde liv i dem til neste år? Er det overhodet mulig??

Tja….. Joda, det er mulig. Men mange vil mene at det krever mer enn vi er villig til å yte.  Allikevel kan det være gøy å prøve, så jeg tenkte jeg skulle gi noen generelle råd om hvordan vi enklest mulig kan ta vare på noen av juleblomstene våre. Det er faktisk veldig, veldig tilfredstillende å kunne plassere en praktfull, blomstrende amaryllis midt på et julepyntet bord, og sånn litt henslengt bemerke: “Denne har jeg hatt i tre år nå…..” 🙂

Amaryllis er så mye mer enn den tradisjonelle, mørkerøde. Særlig hvis vi har fått tak i en litt sjelden variant kan det være bryet verd å forsøke å ta vare på den. Dette er sorten ‘Sweet Nymph’. 

amaryllis

Helt generelt er min erfaring at løkplantene er enklest å få til. Bortsett fra kaktusen da: Jo mer jeg neglisjerer den jo mer overdådig blomstrer den hvert år, så lenge den får nok varme og lys. Løkplantene fortsetter jeg simpelthen å stelle som vanlige potteplanter, med regelmessig vanning og (rikelig) gjødsling, til det blir varmt nok til å sette dem ut i hagen (eller på terrassen/balkongen). Tulipaner og svibler tåler litt nattefrost, amaryllis må vente til det er blitt ordentlig sommer. Der står de, i potter eller bed, blir fortsatt vannet regelmessig – innimellom er det faktisk en og annen som bestemmer seg for å blomstre (!), men etterhvert sånn på tidlig høst visner de ned akkurat som de andre hageplantene våre. Da klipper jeg bort alt som er vissent, potter om og planter løkene i ny jord, setter dem i en kjølig bod eller under en seng på et gjesterom – og glemmer dem (en bitteliten skvett vann annenhver eller hver tredje uke er mer enn nok) til sånn cirka slutten av oktober.  Så tas de frem, gis hedersplassen i vinduskarmen eller på hyllen, (gjerne med ekstralys: En “klips-lampe” fra IKEA og en blomsterpære gjør susen!), gjødsles og vannes og synges for og prates og dulles med etter alle kunstens regler. Og med litt flaks blomstrer de igjen i desember!

Det som er sesongplanter hos oss, er “helårsplanter” i andre klimaer: Jeg var så heldig at jeg fikk være tilstede på en rigg-dåp i Kina for noen år siden. Se hva de valgte som dekorasjonsplante rundt høytideligheten!

kinaturmedriggdåp

Julestjernene krever litt mer.  Jeg steller dem i utgangspunktet på nøyaktig samme måte som løkplantene: Som vanlige potteplanter utover våren, og setter dem ut i hagen/på terrassen til sommeren. Med god gjødsling blir de store som en liten busk! Men uten de røde dekkbladene som er så dekorative: Hele planten blir grønn. Lenge før det blir kaldt tar jeg planten inn, potter om og gjødsler sparsomt – og setter den helt mørkt om natten. Hemmeligheten er: Julestjerner er det som på fagspråket kalles en “kortdagsplante”. Det betyr at den må ha en lang periode med mindre enn 12 timer lys i døgnet for å bringes i blomst. I gartnerier er man så redd for lys i en julestjernekultur at hele veksthuset dekkes med skyggegardiner: Lysene fra en bil som kjører forbi natterstid kan være nok til å “bryte hvilen” og dermed hindre blomstring. Hos meg har jeg løst denne utfordringen med å sette pottene i et skap/en bod oppi i en sort søppelsekk. Den gode nyheten er: Julestjerner trenger ikke å stå spesielt kjølig. De kan godt stå i vanlig romtemperatur – så lenge det er mørkt i minst 12 timer. Så der står de hele høsten, frem til sånn cirka slutten av oktober. Den litt dårlige nyheten er: De må jo ut av sin mørke tilværelse, hver eneste dag! Opp av søppelsekken, bort i vinduskarmen, litt prating og en sang hver dag og vann minst en gang i uken og regelmessig gjødsling….. og så tilbake i søppelsekken om kvelden, NB: mindre enn tolv timer etter at de ble tatt ut i lyset!  Med andre ord: Hvis du vil holde liv i julestjernen din kan du ikke planlegge noe ferie til høsten! Hvis du tar ut planten(e) før du går på jobb kl. 07, må den/de opp i søppelsekken og inn i skapet igjen rundt kl. 18:00.  Sånn må man holde på i dag etter dag, helt frem til slutten av oktober. Da tas de frem, sammen med løkplantene, og må “dulles med” minst like mye – og innimellom (men ikke alltid) lykkes man: De øverste grønne bladene forvandles til praktfulle røde stjerner akkurat i tide til julefeiringen!

Lykke til, hvis du vil forsøke! Del gjerne erfaringene!

Nå planlegger vi kjøkkenhagen!

Joda, vi gjør det 🙂  Selv om snøen ligger meterhøy (og i dag kom det enda mer…..), og absolutt ingenting minner om vår her på mine breddegrader.

Men for bare noen få måneder siden så det sånn ut – så vi får fortsette å håpe!

kjokkenhagen

Med så skiftende vær og klima vi har, er planlegging helt nødvendig hvis vi ønsker oss en nogenlunde brukbar avling fra hagen. Ikke minst fordi så mye av de grønnsakene vi dyrker trenger forkultivering for å rekke å bli modne: Vi må så inne, og flytte småplanter ut etterhvert. Da er det smart å lese på frøposene: Der står det bl.a. hvor lang tid de ulike sortene trenger inne før de er store nok til å plantes ut. Purre, for eksempel, bør få opp mot 8 uker inne. Hvis jeg sår nå, i begynnelsen av mars, har jeg purreplanter ferdig til utplanting i begynnelsen av mai. Det kan passe bra: Purre tåler litt kulde, så selv om mai blir kald bør det gå fint. Men squash må jeg opplagt vente med: På frøposen står det at tiden for forkultur er tre uker! Jeg har ingen tro på at jeg kan plante ut små squashplanter i hagen her om tre uker……… Så squash får vente. Mais, selleri og bønner også – det er varmekjære planter som uansett ikke bør plantes ut før i juni her på Lørenskog (herdighetsone H5).

Purre, gulrøtter og kål tåler kulde

Kål kan jeg så nå. Både grønnkål, svartkål, rosenkål og brokkoli trenger tid på å utvikle seg – og tåler litt kulde. Jeg kan til og med sette såbrettene ut, så spirer frøene i sitt eget tempo etterhvert som temperaturen (forhåpentlig) stiger. Godt for alt som er gjort! På samme måten med gulrøtter: De sår jeg helst i melkekartonger eller dorullhylser, som jeg setter i store kasser. Ut med kassene – og gjerne med et par spatak snø over. Enkelt og greit!

Plantevenner

Men hva når småplantene skal plantes ut i kjøkkenhagen? Hva skal stå hvor? Hvem trives sammen  – og hvilke planter liker hverandre slett ikke? Da må jeg frem med notatbok, blyant og viskelær. “Samplanting” er ingen eksakt vitenskap, og det er et område hvor vi har overraskende lite kunnskap. Men det finnes mye erfaring, og det er spennende å eksperimentere! Det er faktisk med planter som med mennesker: Noen trives sammen, og noen har rett og slett dårlig innvirkning på hverandre.

Fennikel, denne lekre grønnsaken som vi bør bruke mye mer av, er kjøkkenhagens definitive mobbeoffer: Nesten ingen liker å vokse i nærheten av den! Så den må få en kasse eller et hjørne helt for seg selv. Kanskje forsøker jeg å så litt salat rundt den – det kunne jo være det gikk bra……. Og kanskje tagetes og hvitløk?

De fleste har kanskje fått med seg at bønner og løk ikke trives særlig godt sammen? Ikke fullt så kjent er det at bønner og solsikker heller ikke liker hverandre særlig godt.  Det oppdaget jeg for et par år siden da jeg plantet høye solsikker som en skjerm i ytterkant av kjøkkenhagen, og tenkte at det var en god ide å la stangbønner klatre i de robuste solsikkene. Resultatet var fasinerende: Både bønneplantene og solsikkene vokste bare til halv høyde der de sto sammen. Noen meter bort, plantet hver for seg, raget de et par meter over bakken…….

Her hos meg trives ikke reddiker sammen med andre kålplanter. Reddik er jo en sånn hyggelig, rasktvoksende grønnsak som kan sås litt innimellom overalt, men jeg har lært meg å holde den borte fra f.eks. brokkoli, rosenkål, svartkål og grønnkål. De har rett og slett dårlig innflytelse på hverandres vekst og velbefinnende!

Alt dette, og mere til, er det lurt å ta hensyn til når kjøkkenhagen planlegges. Og så er det lurt å sette av litt ekstra plass til å plante inn “hjelpeplanter”, som både holder skadeinnsekter borte og forebygger sykdom. Ryllik. Hvitløk. Tagetes. Blomkarse. Abrodd. Malurt. Kattemynte. Persille. Salvie. Og mange andre. Som kan sås nå……..

Da går raskt “planlegging” over i “drømming”. Og så stiger forventningene, og det kribler i fingrene – og en stakket stund greier jeg nesten å forestille meg at snøen kommer til å forsvinne……… 🙂