hvitløk

av

Nå sår vi!

Det er spennende å så frø om høsten! Det lykkes ikke alltid – men det gjør jo ikke noe?

Jeg synes det er en viktig del av hagegleden å prøve – og risikere å feile. Da kan man både glede seg når man lykkes, og glede seg over alt man lærer når noe ikke funker.

Og så er jeg opptatt av å gjøre ting så enkelt som mulig. Det er nesten ingen grenser for hvor komplisert “haging” kan fremstilles. Jeg er helt overbevist om at ganske mye hagelitteratur og hage-teori rett og slett er “oversatt” fra lærebøker i landbruk. Det er f.eks. ikke en eneste fornuftig begrunnelse for at grønnsaker skal dyrkes i rette rader – hvis man ikke skal bruke maskiner i dyrkingen. Det er heller ingen fornuftig grunn til å rydde bort all stein fra grønnsaksbedet: Stein virker temperaturegulende og jordforbedrende! Men i åkre som dyrkes ved hjelp av maskiner må man selvfølgelig fjerne stein: Det kan ødelegge maskinene. Det er faktisk heller ikke nødvendig å luke særlig mye eller grundig: Ugressplanter bør klippes av og brukes som jorddekke. Etc. etc.

Mye hagelittertur forteller oss at vi må spa opp bed i faste bredder før vi starter grønnsaksdyrking. Hvorfor? Faste bed-bredder tilhører landbruket, ikke hagebruket!

Derfor sår jeg om høsten, selv om konvensjonell kunnskap tilsier at det er våren som er så-tid. På gartnerskolen lærte vi om stratifisering – kuldebehandling – av frø, og leste omfattende skjemaer om ulike plantesorter og stratifiseringstid. I egen hage tenker jeg: Når jeg sår frø om høsten blir de jo “stratifisert” helt uten at jeg trenger å gjøre noe?

Det sier seg selv at vi ikke kan så frø som ikke tåler kulde nå om høsten. Det utelukker de fleste sommerblomster og en god del grønnsaker. Men ikke alle! Når sommerblomster “selvsår seg”, så betyr jo det at frøene overvintrer i jorda og danner nye planter. Jeg tenker at f.eks. ringblomster godt kan sås nå. Som et eksperiment vil jeg også forsøke å så stokkroser: De er jo toårige, og det må jo bety at de tåler vinteren? Og de aller fleste stauder kan vi jo absolutt så ute nå, så kommer de tidlig “i gang” til våren. Jeg strør ut frø fra anisisop, fioler og stemorsblomster!

Ringblomster får vi aldri nok av, verken i blomsterbed eller i kjøkkenhagen. Og de kan vi så nå!

Faren ved å så nå, er vårt uforutsigbare nordiske vær. Hvis det kommer en varmeperiode like etter at vi har sådd, risikerer vi at noen av frøene spirer raskt. Da tar antakelig kulda knekken på plantene senere, særlig hvis det blir tidlig frost. Hvis høsten blir mild og snøen kommer tidlig, er sjansen for overlevelse stor. Hvis kulda kommer før frøene har rukket å spire, kan vi glede oss til tidlig vekst til våren. Hvis det blir mye regn kan frøene rett og slett drukne. Det er en grunn til at bønder er opptatt av været!

Jeg har ikke lenger stor hage med egen kjøkkenhagedel. Men jeg har vært superheldig og fått leid en “helårsparsell” på en gård i nærheten! Så til uken starter høst-såingen, og jeg gleder meg veldig!

Her er parsellen min: 30m2 med Muligheter og Potensiale!

Jeg har god erfaring fra tidligere med å så beter, salat, gulrøtter og reddiker i september. Etter å ha lest og googlet og tenkt, vil jeg i år også forsøke å så løk (som blir til setteløk neste år), og spinat. Og så vil jeg rett og slett ta ca. halvparten av alle de staudefrøene som fortsatt ligger i kjøleskapet og drysse ut – og huske å merke godt! Jordbærplanter (på salg) skal plantes ut, hvitløk og jordskokk skal også i jorda nå. Så får vi se! Fortsettelse følger 🙂

av

Nå fylles husapoteket

I dag snublet jeg over en stor skråning med viltvoksende roser, Rosa rugosa, som bugnet av nyper. Hvilken skatt!

Jeg har ikke tålmodighet til å rense store mengder nyper, så det blir verken syltetøy eller gelé. Derimot blir det kjempegod forkjølelsesmedisin! Et par håndfull nyper, et par hvitløk og litt honning på et glass kurerer både sår hals og rennende nese, og virker forebyggende hvis man tar en spiseskje eller to daglig utover høsten og vinteren.

Å rense nyper er no’ skikkelig herk!

Istedenfor å plundre med mykt fruktkjøtt fullt av frø og “kløpulver”, deler jeg rett og slett nypene i to og putter dem inn i stekovnen på 50 grader med litt “gløtt” på stekovnsdøren for å slippe ut fuktighet. De er mye lettere å rense når de er tørre!

På det nederste brettet tørker jeg en bunt med ryllikblader. Det blir også forkjølelsesmedisin (og mye annet), men i en annen form: Tørket ryllik legger jeg på sprit og lager tinktur. Mer om ryllik her: https://wordpress.com/post/hageflekken.online/498

Nå begynner glasset å fylles: Jeg legger nyper og hvitløksfedd lagvis og fyller på med honning underveis. Når glasset er fullt setter jeg det i vinduskarmen i noen uker (minst 3-4), før jeg regner med at “brygget” er klart.

Det er ingen grunn til å sile bort nyper og hvitløk: Honningen kan brukes akkurat som den er.

Forleden dumpet jeg også over en bugnende hekk av svartsurbær på torvet i Stavern. Jeg fylte en stor kurv uten at det syntes – det var mer enn nok igjen både til pryd og til fugler 🙂

Av svartsurbær lager jeg råsaft, altså ren saft uten noen tilsetning, tapper på plastflasker, og putter i fryseren. Det går fint å ta frem og tine, koke/varme opp med sukker eller honning, og få “ordentlig” saft av råsaften. Men her i huset vi bruker den mest som den er, som “helsedrikk”: Et fullt drammeglass “shottes” ned hver morgen hele høst- og vinterhalvåret. Mer om aronia her: https://wordpress.com/post/hageflekken.online/1261

Så da blir det en spiseskje tran og en spiseskje nype-/hvitløkshonning sammen med et “shot” med råsaft av svartsurbær før frokost hver dag, fra sånn ca. 1. oktober. Så kan høstforkjølelsen bare prøve seg! Og hvis den prøver seg allikevel, har jeg ryllik- og svarthylltinktur i bakhånd! 🙂

av

Full utrykning: Fikentreet er sykt!

Mitt lille fikentre har det ikke helt godt. (Jeg har skrevet om det før, bla. a her: Stadige overraskelser)

Nå har det stått på terrassen i noen uker i sol og (mest) regn, vokst og hittil sett ut til å trives – og så har det nokså plutselig fått brunsorte flekker på flere av bladene. Det samme har forøvrig skjedd med flere drueplanter jeg har kjøpt, som står i potter ved drivhuset.

Etter å ha overvintret fikentreet etter alle kunstens regler, i veksthus med isopor og bobleplast og gradvis vanning og allverdens “oppvartning” og oppmerksomhet, blir det plutselig angrepet av “noe” nå som det er plassert ute i friluft. 

Akkurat nå skulle jeg ønske at jeg hadde fulgt litt bedre med i timene på gartnerskolen……… Men sånn i utgangspunktet tenker jeg jo “rust”. Og “rust” betyr sopp. Og såpass fuktig som det har vært de siste ukene, har forholdene ligget godt til rette for soppsykdommer og spredning av sopp.

Av erfaring vet jeg at ugresset i hagen min representerer ressurser jeg absolutt bør ta i bruk både for å forebygge og for å kurerer sykdom hos kulturplantene mine.  Og jeg har som (optimistisk) utgangspunkt at det nesten alltid finnes “remedier” på stedet – forutsatt at hagen sånn i største alminnelighet er en hageflekk i balanse, med rimelig god, levende jord og med et mangfold av både mikroorganismer, insekter og annet liv.

Det første som faller meg inn er kjerringrokk og hvitløk.  Begge inneholder soppdrepende stoffer.
Kjele med vann på komfyren, frem med kurv, full fart (haltende med et ekkelt artrose-kne) rundt huset, til det “bedet” som enda ikke er et bed og derfor fullt av bl.a. hestehovblader, tistler og kjerringrokk. Heldigvis har jeg ikke greid å kvitte meg med alt ugresset!  Det går på et blunk å fylle kurven.

Amandus er som regel med når noe skal gjøres i hagen. 
Her tar han ansvar for kurven med kjerringrokk.

 

Så følger jeg min vanlige oppskrift når jeg bruker nytteplanter, uansett hvilket sluttprodukt jeg skal lage:   Jeg fyller en beholder helt opp med oppklipt plantemateriale, og heller over den væsken jeg vil bruke til beholderen nesten renner over. Enkelt og greit. Denne oppskriften kan brukes til et litermål og til en tønne – og jeg har bare gode erfaringer med en slik omtrentlig “dosering”.

Her er en IKEA-plastboks fyllt opp med kjerringrokk,  så har jeg blandet inn litt hvitløk (og litt vanlig løk – syntes det ble litt snaut med hvitløk), og kokende vann er hellt over til det dekker.

 

Etter å ha trukket et par timer, silte jeg plantedelene fra vannet gjennom et dørslag og deretter gjennom et tøystykke, for å være sikker på at det ikke var noe rusk igjen i vannet som kunne sette seg fast i dysen i en dusjeflaske eller sprøytekanne.

Og så var det å skride til verket: Dusje hvert eneste blad – både de som er angrepet av sopp og de som ser helt friske ut. Både på over- og undersiden. Etter den første dusjingen begynte det selvfølgelig å regne. Da var det ut og dusje igjen når regnskuren var over. Sånn tenker jeg å fortsette: Dusje de angrepne bladene flere ganger om dagen de nærmeste dagene – og se hva som skjer.

Fortsettelse følger!