Akkurat nå blir vi hage-eiere invadert av den første “bølgen” av skadegjørere. Liljebillene herjer. Spinnmidden er superaktiv. Og bladlusene – som det finnes et enormt antall varianter av – kryper og krabber overalt. Vi plukker og dusjer og sprøyter – og stort sett går det jo bra.

Men har du noen gang undret deg over hva slags vesener de egentlig er, disse forhatte skadeinnsektene?
Bladlusa har et fasinerende livsløp: Jomfrufødsel og matriarki og rene undre (plutselig oppstår individer med vinger!) er blant ingrediensene. Jeg har skrevet et eventyr om bladlusas livsløp, og kalt det “Eventyret om frøken B”:

Eventyret om frøken B.

(Et bidrag til hageundring:)

Om Jomfrufødsler, Orgier og andre Spennende Hendelser

Det var en gang et Egg. Det lå lunt og trygt sammen med andre egg inne i en barksprekk i et gammelt epletre. Der hadde det ligget i mange måneder, helt siden dagene ble kortere enn nettene og epletreet kastet de gule bladene sine ned på bakken.

Mens vinterstormene buldret og snøen dalte og kuldegradene gjorde verden todimensjonal og stiv som en teaterkulisse, lå Egget trygt inne i barksprekken. En sjelden gang ble noen av naboeggene snappet opp av en sulten spurv eller en hutrende kjøttmeis. Men Egget vårt lå trygt og beskyttet borte i en krok i barksprekken, og sov.

Etter mange måneders søvn begynte Egget å våkne. Det var blitt varmere i luften. Dagene var igjen blitt lengre enn nettene. En varm dag i mai sprakk Egget i to – og lille frøken B. krøp ut i verden.

Etter at hun hadde vent seg til lyset og funnet ut hvordan hun kunne bruke de seks beina sine, krabbet hun oppover epletreet og fant seg et nytt skudd: En bristeferdig knopp full av deilig plantesaft.  ”Dette livet er slett ikke verst”, tenkte frøken B – og ga seg til å spise.

Da hun hadde spist både lenge og vel ble hun søvnig, og fikk samtidig en litt merkelig følelse i magen. Hun lente seg ned mot kvisten hun satt på – og holdt akkurat på å sovne da det skjedde noe merkelig. ”Hva er dette?” tenkte frøken B. Tro det eller ikke: Plutselig hadde hun født 15 små, levende pikebarn!

”Merkelig”, tenkte frøken B. ”Hvor kom de fra? Jeg kom ut av et egg, men disse småjentene kom rett ut av meg”?

Frøken B hadde jo aldri vært i kirken og hørt om jomfrufødsel. Hun hadde aldri vært på universitetet heller, og hørt om ”partenogenese” (som er akkurat det samme). Når sant skal sies hadde frøken B. aldri vært noe sted: Hun hadde jo ingen vinger å fly med, og det er begrenset hvor langt man kan komme på bein som er kortere enn 1 mm – selv om man har seks stykker…..

”Nåja,” tenkte frøken B. ”Det viktigste er selvfølgelig at de er friske og velskapte! Se på dem: De kan både krype rundt og spise. Noen av dem har allerede klatret opp til den neste knoppen her i epletreet! Så heldig jeg er som har fått så mange barn!” Tenkte frøken B. fornøyd, og la seg til å sove.

Gjett om hun ble overrasket da hun våknet! Hun så seg forvirret rundt – før hun skjønte hva som hadde skjedd: ”Jeg er blitt bestemor!”, tenkte frøken B – overrasket og lykkelig! Alle småpikene mine har fått nydelige døtre! Plutselig er vi en kjempesvær damefamilie, og jeg er stammoren til alle sammen! Tenk å ha fått 225 levende små datterdøtre bare mens jeg sov middag! Ingen liten prestasjon!” tenkte frøken B – og var svært fornøyd både med seg selv og døtrene sine.

Og sånn fortsatte det. Frøken B. kunne knapt ta et øyeblikks pause fra barn, barnebarn, oldebarn, tippoldebarn før en ny generasjon B-jenter var satt til verden. Samtidig fortsatte hun å få barn selv. (Noen steder blir jomfrufødsler betraktet som et under – i B-slekten er det helt dagligdags!)

Ikke rart at hun mistet tellingen!

Innimellom ble noen av medlemmene av B-familien spist opp av marihøner og blomsterfluer, men antallet fortsatte allikevel å øke jevnt og trutt.

I slutten av juni skjedde det noe merkelig. Familien B var blitt så tallrike at det begynte å bli trangt i det gamle epletreet. Hvert blad og hver blomst og hvert minste skudd var fulle av små og store B-jenter som spiste og stadig fødte nye barn. Frøken B. trodde hun kanskje var tipp x 32 oldemor, men sikker var hun ikke.

Helt sikkert var det imidlertid at den aller yngste generasjonen B-jenter hadde begynt å føde. Og generasjon tipp x 33 (hvis frk. B hadde regnet riktig) viste seg å være helt annerledes enn resten av familien: Alle de nye små B-jentene hadde noen merkelige, gjennomsiktige greier på ryggen – og når de ristet litt på forbeina foldet disse merkelige greiene seg ut – og så seilte de nyfødte små B-jentene avgårde med vinden. Bort fra mor og bestemor og oldemor og tippoldemor og søsken og stammor. Helt bort til rosebusken på nordsiden av huset!

”Nå får jeg visst aldri se dem igjen”, tenkte frk. B der hun satt på ett av de laveste skuddene i epletreet og så på at tipp x 33 oldebarna hennes seilte avgårde. ”Jeg kan jo ikke fly i luften – og det kan neimen ingen andre har i epletreet heller! Og hva er nå det for et påfunn? Vi skal være fornøyde her vi er – det tenker nå jeg!” sa frøken B. til seg selv – ørlite forurettet og indignert.

Frøken B. begynte å bli sliten nå. I løpet av juli måned døde både hun og alle barna, barnebarna, oldebarna og tipp-tipp etc. -oldebarna hennes. Men fortsatt var det gamle epletreet fullt av B-jenter – og stadig nye generasjoner kom til.

Hver gang det var helt fullt i epletreet og verken plass eller mat til en eneste liten B-jente til, ble det på mirakuløs måte født en ny generasjon B-jenter med vinger – som seilte bort og slo seg ned i nabolaget.

August var usedvanlig varm dette året. B-damene og B-jentene spiste og drakk bladsaft fra blader og knopper og fortsatte å formere seg – og alle var lykkelige.

Så skjedde det noe som ingen forsto, eller kunne ha forutsett: Noen av B-jentene fødte plutselig guttebarn! Noen merkelige skapninger, som både så annerledes ut og oppførte seg forskjellig fra alt man var vant til der i familien!

I løpet av kort tid var jomfrufødsler og partenogeneser en saga blott i B-familien: B-guttene ble født inn i et rent matriarki – en verden av jomfruer. De tok utfordringen alvorlig: Mens august gikk over i september ble stadig større deler av B-familien involvert i noe som bare kan kalles en vill og uhemmet orgie.

B-barna som ble født som resultater av denne orgien, var både gutter og piker. Noen hadde vinger, og noen ikke. Det var ikke orden på noen ting lenger!

De aller eldste B-damene tenkte at det var bra at frøken B, stammoren, aldri opplevde denne oppløsningen av struktur og normer. ”Hun ville tatt sin død av det”, sa de til hverandre – og rystet megetsigende på hodene sine.

Orgien varte størstedelen av september. Nettene ble kalde og mørke og lange. En etter en av B-guttene la seg rett og slett ned og døde. B-jentene sluttet gradvis å føde barn. Isteden gjorde de noe som ingen av dem egentlig forsto: De begynte å legge egg!

Eggene dyttet de godt inn i barksprekker i gamle trær. Så la de også seg ned og døde – aldeles utmattet at et hektisk liv som på bare få uker hadde omfattet så mange uforklarlige hendelser og prosesser.

Og i barksprekker overvintrer eggene fra B-damene – frøken B’s etterkommere. Neste vår, når det blir varmt i været og eggene klekkes, vil det krype ut hundrevis – nei, tusenvis – av vingeløse bladlusdamer, som straks setter i gang med å føde nye (levendefødte) vingeløse bladluspiker – uten en eneste bladlusmann i sikte før sånn cirka i slutten av august neste år…….