Mykji lys og mykji varme……

Bare en ørlite «reminder» til alle som lengter etter vår og sommer og ny dyrkingsesong, og som allerede har begynt å så frø inne: Det er en sammenheng mellom lys og varme!

De aller fleste frø trenger varme for å spire – og det er lett å få til: Vi drysser ut frø i potter og såbrett og pluggbrett og doruller og yoghurtbegre, og setter det varmt: I en vinduskarm over en varmovn, under sofaen, oppå peisen, på badet med varmekablene på – og fryder oss og føler oss som riktig vellykkede gartnere når såjorden etter bare noen dager er dekket med ørsmå, lysegrønne spirer.

DSCN0159

Den gode gartnerfølelsen får fort en knekk når de ørsmå spirene etter få dager er blitt lange, myke, blekgrønne stengler med to slaskete småblader øverst. Plutselig sitter vi der med et helt (eller flere) såbrett med spirer som bare blir lengre og mer «strantne»for hver dag -og hva gjør vi da?

Vi plasserer dem kjølig. Vi ønsker å begrense det som på «gartnersk» heter strekningsveksten og fremme rotvekst. Stikk i strid med det vi egentlig ønsker (grønn overflod), bør vi altså satse på at de grønne plantedelene – stengler og blader – utvikler seg så lite som mulig de første ukene etter spiring. Da trenger vi en kombinasjon av lav temperatur og mye lys. Masse lys! Og (nesten) så lav temperatur vi kan greie å få til inne.

Når jeg holder foredrag om dette, pleier alltid noen å protestere: «Jammen, i gartnerier er det alltid varmt!» Ja, det er det (som regel). Men det er også mye mer lys enn vi hobbydyrkere noen gang kan greie å gi plantene våre, uansett hvor mye «proff» plantebelysning vi investerer i.

På samme måte som det er stor forskjell på dyrking i kjøkkenhage og profesjonell grønnsaksdyrking, er det et hav av forskjell på planteoppal i et gartneri og på hobbybasis. I et gartneri skaper man så ideelle forhold som mulig for en plantekultur som skal være leveringsklar på et gitt tidspunkt. (Hvis du satser på dyrking av julestjerner, har du et problem hvis plantene først er ferdige i januar….) Man beregner kulturlengden ut fra lysmengde, ideell temperatur, optimal næringstilgang osv. osv. For oss hobbydyrkere spiller det mindre rolle om paprikaen er moden i juli eller september, så lenge planten er frisk og sunn og bærer frukt. Og vi har ingen muligheter til å gi plantene noe i nærheten av «optimale forhold»: Ikke får de nok lys, temperaturen er langt fra ideell – og ikke bruker vi spesiallagede næringsløsninger.

Da må vi jenke til forholdene så godt vi kan. Og da kan det være ganske avgjørende at temperaturen holdes mye lavere enn det vi tror er riktig. Selv er jeg så heldig at jeg har et eget planterom, med rikelig plantebelysning. Allikevel får jeg best resultater om jeg holder temperaturen så lav som 13-15 grader i flere uker etterat småplantene har spirt. Det gir langsom strekningsvekst, god rotvekst, og robuste planter som skyter i været i helt normalt tempo når våren gjør sitt inntog og temperaturen stiger på naturlig vis.

IMG_3236

 

 

YESSS! Velkommen!

IMG_0166

I dag tittet årets aller første spire opp i såkassen på planterommet. Det er et like stort under hver gang, og jeg føler meg (nesten) like stolt som en nybakt forelder! Hvis alt går bra skal denne lille spiren om bare ca. to og en halv måned forsyne hele husholdningen med ferske agurker i mange uker. Så da er hage- og dyrkingssesongen definitivt i gang igjen, og det er bare å kaste seg over frøkatalogene og glede seg 🙂

Bildet er tatt med en vanlig iPhone med en 14x macro-linse som bare «klipses» på telefonen. Frøet har vært dekket med vermiculite. Det er et vulkansk materiale som bl.a. gjør at jorden holder på fuktigheten. Jeg har god erfaring med å bruke både vermiculite, perlite og vanlig sand til frødekking istedenfor såjord, særlig fordi det er lettere å holde jevn fuktighet rundt frøet med disse dekkematerialene. Tror jeg 🙂

Godt nyttår, forresten!

Høst allerede? Planlegg mat til småfuglene!

I dag fikk jeg skikkelig høststemning: Plutselig brøt det løs et forferdelig tordenvær: Det blinket og buldret fra alle kanter, og så åpnet himmelen seg – og ga oss en haglskur jeg aldri har sett maken til. Digre haglkorn slo ned i hagen med stor kraft. Jeg er spent på om noen planter rett og slett er ødelagt, eller om de greier å reise seg igjen. Heldigvis er de fleste rosene bundet opp, så de overlever nok.

Litt uvant, men ganske vakkert med blomstrende roseblader på hvit «bunn»
 
 
 
 
 
Dette voldsomme været fikk meg til å tenke på at tiden er kommet for å sanke mat til fuglene. De fleste av oss «hagegale» bedriver vel ganske mye sanking og høsting og matauk om dagen – da krever det lite ekstra å ha småfuglene i bakhodet, og ta med litt ekstra vinterfór til dem.
Jeg pleier å raske med meg det jeg finner, og rett og slett legge til tørk på brett dekket med matpapir. Brettene setter jeg ute under tak, og legger et stykke fiberduk løst over for at ikke skjærene skal plyndre vinterforrådet til småfuglene. Når frø, frukter og andre plantedeler er tørre heller jeg dem over i en papirpose eller en krukke. Det blir en herlig miks, hvor alle finner noe de liker!
Fuglemat jeg sanker her hos meg akkurat nå er bl.a.:
 
Kongler fra gran og furu
Frø fra groblad (Plantago)
Frø fra lønn (Acer)
Frø fra geitrams (Chamerion angustifolium)
Vassarve (Stellaria media)
Frø fra meldestokk (Chenopodium album)
Frø fra høymoler (Rumex)
Frø fra brennesle (Urtica dioica)
Frø fra burot (Artemisia officinalis)
Blomsterhoder fra hvitkløver (Trifolium repens)
Frø fra løpstikke (Levisticum officinalis)
Bær fra rødhyll (Sambucus racemosa)
Senere kommer nypene og rognebærene, som fuglene vet å sette stor pris på utover vinteren.
Bærmasse – «avfallsprodukt» fra safting
I fjor startet jeg et nytt «prosjekt»: Jeg lager ganske mye saft av både solbær, rips og stikkelsbær. Det gir store mengder rester i form av bærmasse. Deler av denne bærmassen blander jeg med honning, smører utover tørkebrett i mattørka, deler opp med en pizzaskjærer i små firkanter – og får nydelige og sunne «drops» etter noen timers tørking. Noen år har jeg til og med stoppet tørkingen omtrent halveis, og «trillet» firkantene til runde, nydelige sukkertøy. Alle som viser tegn til sår hals utover høsten og vinteren blir tvangsforet med mine bærdrops – og kombinert med hestehovhonning og rylliktinktur blir de fleste fort friske. («Ungene» har ofte påstått at heksebryggene mine smaker så vondt at de er nødt til å bli friske for å slippe å ta mer, men bærdropsene har alltid vært populære!)
Men det er jo allikevel sånn at behovet for bærdrops er litt begrenset – vi spiser ikke mange kilo i løpet av vinteren! Så da fikk jeg ideen om å bruke deler av denne bærmassen til fuglemat. Da blander jeg ikke inn honning, men bruker massen som den er. Smører den utover tørkebrettene, skjærer opp i «håndterlige» stykker når massen er halvtørket, tørker så lenge at det kan oppbevares uten å mugne eller råtne – og brekker opp og blander inn i krukker og papirposer sammen med frø og kongler og tørkede plantedeler.
I år har jeg tenkt at jeg kan blande inn litt frø i bærmassen: Avsaftede solbær ispedd nesle- og høymolfrø og kanskje med litt oppklipt vassarve må jo bli «superfood» for småfuglene til vinteren!
Veldig næringsrikt, helt gratis, lite arbeidskrevende – og laget av avfall som ellers ville gått i komposten. Er litt stolt over dette konseptet,  jeg! 🙂