hagen

av

Tulipanblomstring neste år?

Nå er vel mesteparten av løkblomstene våre på hell. Da er tiden inne for å sikre blomstring til neste år. Det gjør vi først og fremst ved å gi løkene noen skikkelige doser med opplagsnæring! 

Neida, dette er ikke et av mine tulipanbed, dessverre. Bildet er tatt i botanisk hage i Beijing. Jeg synes det illustrerer poenget godt: Selvfølgelig er en så overdådig blomster- og fargeprakt næringskrevende!  

Det finnes mange teorier og påstander om hvordan man best sikrer gjenblomstring. Noen sverger til å grave opp løkene, oppbevare dem «riktig» (mørkt, kjølig og passe fuktig) frem til høsten, og så plante dem ut igjen. Jeg har aldri lykkes særlig godt med det – og skjønner heller ikke riktig vitsen. Dessuten medfører det masse arbeid!
«Alle» vet at løkplanter aller helst skal få stå og visne helt ned. Da «går næringen tilbake til løken», sies det. Hmmm…. Jeg har ærlig talt litt vondt for å se hvilke kjemiske og/eller botaniske prosesser dette skulle innebære. Sikkert er det at blader som får visne ned i bedet gir næring tilbake til jorden – og det kommer selvfølgelig løkene til gode. Men det ser jo ikke alltid like vakkert ut med prydbed halvfulle av visne blader – og vi greier ikke alltid å planlegge bedene så godt at andre stauder vokser opp og dekker til. Hva gjør vi da?
Min erfaring er at det er viktig å la løkplanten få fullføre «livssyklusen». Det innebærer å la planten få stå i fred til veksten er avsluttet. Jeg pleier å klippe bort blomstene når de er visne. Da bruker ikke planten energi på å sette frø. Når blomsten er borte og bladene begynner å gulne eller viser andre tegn til at veksten er slutt, ser jeg ingen grunn til ikke å klippe dem bort. Når det er gjort, må løkene få så mye næring som mulig for å sikre gjenblomstring.
Jeg har god erfaring med en kombinasjon av benmel og kugjødselkompost. I rikelige mengder, og gjerne i flere omganger. En runde nå, en ny dose i august, og så enda en omgang i september. Mengder? Benmel omtrent som når unger strør sukker på risgrøten når foreldrene ikke ser på. Kugjødselkompost i så store mengder som vi har råd og tilgang til. 😄
De fleste løkplantene i dette bedet ble plantet høsten 2005. Jeg klipper av bladene når veksten har stoppet opp, og gir store mengder næring.  

Dette «regimet» gir god gjenblomstring for mange sorter i mange år. Noen av mine tulipanløk har stått på samme sted i 12 år. Men det er også viktig å vite at ikke alle sorter er like villige eller hardføre. Papegøyetulipaner, f.eks., har jeg aldri greid å få til i mer enn tre år på rad. Og det er jo også sånn at noen sorter vil tåle en regnfull høst eller tidlig barfrost dårligere enn andre.

Men med generøs næringstilførsel har vi i alle fall lagt forholdene til rette for en ny vår for de aller fleste løkplantene våre.

av

Ordensmennesker må beherske seg!

Når vårsolen steker og spirene vokser mens vi ser på, er det fristende å gyve løs i hagen» Rake og krafse bort alt rusk og rask fra i fjor, rense opp, fjerne kvist og løv og døde planterester, gjødsle, vanne – kort sagt: Komme igang med hagesesongen på ordentlig, og fremfor alt «gjøre det pent»!

Dette er jo ikke veldig dekorativt: Dødt løv og kvister, sammen med de tidlige vårblomstene

IMG_1021

Mitt råd er: Hold fingrene fra fatet i enda noen uker – i hvert fall her på Østlandet. Det kan fortsatt komme nattefrost! Da risikerer vi at selv herdige løkplanter fryser og dør, hvis vi har fjernet alt som beskytter dem. Og hvis vi gjødsler nå risikerer vi at plantene skyter vekst – og dermed blir mye mer utsatt for skader og i værste fall dør, ved lav temperatur.

Hvis hagefingrene klør så sterkt at noe må gjøres, anbefaler jeg å gyve løs på plenen: Den bør rakes på kryss og tvers mange ganger både for å få bort alt dødt gress, og for å sørge for luft til gressrøttene. Her er ingen fare for frostskader! Strø pellertert hønsegjødsel og/eller kugjødselkompost utover i flere omganger, rak og vann og rak og vann – så legger du grunnlaget for en skikkelig fløyelsplen i år! Men la staudebedene være. I minst 2-3 uker enda!

av

Har du begynt å så enda?

På denne tiden er det mange som lurer på hva de skal så når. Er det for tidlig eller sent å så tomater? Hva med blomkarse og kål? Jeg observerer at noen flinke hage-eksperter er skråsikre på tidspunkter og tider. Men jeg tror ikke de har rett!

Det er nesten umulig å si noe om riktige såtider for oss hobbydyrkere, fordi forholdene vi dyrker under varierer voldsomt. Noen har egne planterom og/eller drivhus, hvor temperaturen kan tilpasses og gjøres ideell for enkelte planteslag. Andre må bruke vinduskarm og kjøkkenbenk. Noen har profesjonelt dyrkingslys, andre nøyer seg med en ekstra skrivebordslampe. Generelt gjelder det: Alle avvik fra «ideelle forhold», vil forsinke plantene på en eller annen måte. Og «ideelle forhold» kan vi hobbydyrkere se langt etter! Jeg husker vagt fra gartnerskolen at ved å øke lysmengden i en tomatkultur fra 7000 til 10.000 lux og samtidig øke temperaturen fra 20 til 22-23 grader får vi ferdige planter opptil 10 døgn tidligere. Men slike «finjusteringer» er jo helt uaktuelt for de fleste av oss: Vi må simpelthen gjøre det beste vi kan ut fra det vi har til rådighet.

Her står så forskjellige planter som stauder, ettårig prydgress, krydderplanter og noen trær tett i tett i såbrettene. Det sier seg selv at med så mange forskjellige planteslag, får ingen av dem «ideelle forhold»! 

IMG_1732Derfor velger jeg å snu på spørsmålet: Istedenfor å spørre meg selv om når jeg «bør» så, spør jeg rett og slett om når det passer meg å prikle, plante om, plante ut og høste.

I år blir jeg mye bortreist helt frem til påske, og blir også en del borte i mai. Da er det dumt om planterommet fylles med småplanter som må ha individuelt stell og omsorg! Derfor utsetter jeg såingen både av sommerblomster og grønnsaksplanter i noen uker. Vi skal dessuten ha tidlig sommerferie – dermed trenger ikke satse på tomater i mai/juni: Jeg får mest glede av dem i slutten av juli og utover høsten.

Det betyr at i år får jeg satse på sorter som ikke trenger så lang kulturtid. Les på frøposer og søk på nettet: Det finnes f.eks. tomatsorter som bare trenger drøye to måneder på å sette frukt! Da går det an å stresse ned, og senke skuldrene i hele februar og mars – og allikevel få egen avling av tomater til sommeren.

Det er lurt å lese på frøposene: Der står mye nyttig informasjon! Denne posen med grønnkål-frø fra i fjor forteller at det kan ta minst seks måneder fra såing til høsting! Men så vet vi at grønnkål faktisk tåler frost, og kan høstes til langt utpå vinteren. Da gjør det ikke noe om jeg ikke rekker å så før i mai eller juni!IMG_0329

Jeg har stor tro på å tilpasse hage-aktivitetene våre til det som er praktisk mulig. Plantedyrking skal være en glede, en energikilde, et overskuddsarbeid – ikke preget av hva vi «bør» og «må»! Og så er det jo faktisk sånn at det aller meste lykkes sånn nogenlunde: De fleste frø spirer opp, og de fleste spirer utvikler seg til planter. Vi lever godt med at hverken de eller vi er perfekte!

av

Epler, epler, epler…….

Hittil har vi bare spist. For en luksus det er å plukke et eple rett fra treet og sette tennene i frukt som fortsatt lever! Smaken er helt forskjellig fra alt annet!

IMG_5391.JPG

I dag hadde vi årets første ordentlige eplehøsting. Svigerdatter Sanna og jeg, utrustet med gardintrapp og kurv, plukket raskt ned ca 30 kilo. De minste er sortert ut til tørking: «Eplechips» er en årviss julegave, som mange setter pris på. De største ble sortert ut til spise-epler. I luftig trekasse i uteboden holder de seg i adskillige uker.

Resten ble kuttet i to eller fire og puttet i saftekjelen, med kjernehus og stilk inntakt. Etter noen timer kunne jeg tappe ut gylden råsaft. Den blir silt over på små og store flasker og satt i fryseren (NB: Bare fyll 2/3 opp: Saften utvider seg ved frysing.)

Bare fantasien setter grenser for hva dette fantastiske naturbrygget kan brukes til. Som saft, juice og te, selvfølgelig. Tilsatt sitron, honning, kanel, mynte eller muskat.Til desserter og sauser og i bakverk. Som velgjørende forkjølelsesmedisin! Blandet med musserende vin som velkomstdrink. I marinader. Listen er endeløs.

Hvilken gave!

IMG_5429.JPG

Bolig tilbys!
av

Bolig tilbys!

Innsekter er nødvendige for mange av prosessene i hagene våre. Vi er vel ikke like glade i alle, men de fleste gjør god nytte for seg og bør ønskes velkommem inn!
I dag lot jeg vær å gjøre alt det jeg burde ha gjort, og gjorde isteden noe jeg har hatt lyst til lenge: Jeg bygget et innsektshotell.

Inspirasjonen fikk jeg i London for flere år siden, i Battersea Park. Mitt ble nok ikke like forseggjort, men egentlig er jeg ganske fornøyd! I morgen skal jeg dytte litt tørt gress inn i noen kriker og kroker. For riktig å friste potensielle leieboere la jeg inn en kvast med balderbrå, rød- og hvitkløver, valurtblomster og burot. Og så spanderte jeg noen prydepler til lokkemat og pynt.

Spennende å se om jeg får leieboere!

av

Kakaoflis – anbefales!

Hva er «det brune?» spør ofte folk når de ser prydbedene mine.

 

«Det brune» er kakaoflis. Jeg har brukt det siden produktet kom på markedet, og er nesten avhengig…..
Men, som med det meste annet vi tar i bruk av produkter og metoder, har kakaoflis også både fordeler og ulemper. Jeg tenkte jeg ville oppsummere mine egne erfaringer.

Fordeler:
Kakaoflis er dekorativt og danner en fin, nøytral bakgrunn for prydplantene.
Kakaoflis er en effektiv jordforbedrer. Her hos meg, med stiv leirjord, gjør kakaoflis underverker med jorden – brukt over tid.
Kakaoflis er enkelt å håndtere – sekkene veier lite og flisen er lett å fordele i bedene.
Kakaoflis har gjødselvirkning, og plantene ser ut til å stortrives med den.
Kakaoflis virker ikke forsurende på jorden. For meg ser det ut til at kakaoflis virker lett alkalisk og dessuten pH-stabiliserende.
Kakaoflis reduserer fremvekst av ugress, og gjør dessuten lukingen lettere fordi jorden blir løsere og det blir enklere å få opp rotugress.
Kakaoflis regulerer fuktigheten i jorden: Når det regner mye trekker kakaoskallene til seg fuktighet, når det er tørt danner et tykt lag kakaoskall et lag som reduserer fordampingen fra jorden.

Ulemper:
Kakaoflis er dyrt!! Selv sparer jeg en del på å bestille hele paller direkte fra grossist, men det er fortsatt et dyrt produkt.
Kakaoflis kan være farlig for hunder. Hvis hunden din spiser av den kan den i verste fall dø. Min erfaring er at det bare er de aller første dagene etter at den er lagt, at hundene er interessert. Men det er forskjell på hunder, og det er greit å være klar over risikoen. Jeg har levd med opptil tre hunder og store mengder kakaoflis i hagen i mange år uten problemer.
Skjærene elsker å rote og bakse med kakaoflis – i små bed kan skallene ofte bli spredt og rotet utover når de store fuglene har boltret seg.

Behovet for kakaoflis blir selvfølgelig mindre etterhvert som plantene vokser og fyller bedene. Men til nye beplantninger og bed med mye åpen jord, eller i nyttehagen når jorden er stiv og hard, er produktet helt uovertruffent!

av

Når tulipanene visner

Bare en liten påminnelse: Her hos meg på Lørenskog (H5), har tidlige tulipaner og narcisser avblomstret nå. Da er det viktig å ta seg tid til å klippe av blomstene, sånn at plantene ikke setter frø. Hvorfor? Simpelthen for å legge et godt grunnlag for blomstring neste år! Når vi klipper bort visne blomster og fjerner begynnende frøanlegg «slipper» planten å bruke energi på reproduksjon. Da går all plantenæringen som finnes i stengel og blad tilbake til løken etterhvert som det visner ned.
Jeg strør gjerne ut litt benmel i bedet samtidig, så får løken litt ekstra næring gjennom røttene også. Og så prøver jeg å planlegge bedene mine sånn at noe nytt vokser opp og skjuler de visnende bladene til løkplantene. Noen favoritter er akeleier, geranium og valmuesøster. De har alle bladverk som er dekorativt, vokser opp tidlig og som dekker godt.

 

Noen runder med saksen nå legger grunnlag for flott løkblomstring til neste år 
 
av

Golfplen?

Tidligere het det «fløyelsplen» – nå kaller vi det «golfplen»: En jevn, myk, knallgrønn gressmatte. Helt uten ugress, selvfølgelig. Med andre ord: Ørlite mer perfekt enn plenen i de fleste hagene våre…..
Men det er ingen grunn til å fortvile selv om plenen ser litt stusselig ut akkurat nå: Litt stell og omsorg, så kan kresne golfspillere inviteres inn om noen få uker.

Litt trist………

 

Så, hva gjør vi med en plen som ser glissen, gul og stusselig ut? Vi raker, lufter og gjødsler! Det er en utbredt misforståelse at plenen skal kalkes for å unngå mose. Som regel er det faktisk gjødsel gresset trenger. En gressplen er jo egentlig en veldig intensiv dyrkingsform: Mange millioner enkeltplanter skal vokse tett sammen på et begrenset areal. Selvfølgelig trengs det tilførsel av plantenæring. De av oss som er opptatt av «levende jord», og som er overbevist om at det beste grunnlaget for god plantevekst er jord som er stappfull av mikroorganismer og meitemark, tenker automatisk: Stimulere til økt jordliv!

Derfor starter årets plen-omsorg med grundig raking. Fjorårets visne gressplanter ligger som et tett teppe under og mellom årets sparsomme vekst. Dette teppet må vi ruske opp i, og dermed sørge for lys og luft til alt som skal spire frem. Dette er ganske hardt arbeid! I dag rakk jeg bare over noen kvadratmeter, men fikk allikevel vannblemmer i håndflatene……… Det holder ikke bare å rake over en gang: Vi må bruke riven i mange retninger, frem og tilbake og på kryss og tvers, helt til vi har luftet godt ut under og mellom gressplantene.

Hvis plenen ser skikkelig trist ut, kan det være lurt å ta en økt med «lufting» av rotskiktet. Da går vi over hele plenen med et greip (et sånt redskap med tre eller fire lange, bøyde «tenner»). Vi stikker greipet ned i plenen så dypt vi kan, vrikker det litt frem og tilbake, trekker det opp – og stikker det ned igjen en halvmeter lenger frem. Det kan virke brutalt, men er effektiv førstehjelp!

Neste skritt, etter raking og eventuell lufting, er gjødsling. Selv sverger jeg til en blanding av kompost og hønsegjødsel. Denne blandingen slenger jeg utover plenen av hjertens lyst, og bruker selvsagt mest der det er mest gult og glissent. Hvis det er flekker eller områder jeg synes ser spesielt sørgelige ut, sper jeg på med litt plenfrø også. Og har jeg litt fjorårsløv stående i en sekk kan det godt tømmes ut på plenen, kuttes opp med gressklipperen og rakes utover. Meitemarkene vil elske det!

Så er det en ny runde med raking. Frem og tilbake og på kryss og tvers. Mange ganger! Og til sist, hvis det ikke har regnet i mellomtiden: Vanning. Skikkelig!

Etter en sånn behandling er det bare å vente i et par-tre uker. Mens du forbereder deg på å ordne køen av golfspillere som vil bruke plenen din til treningsareal.

Her ser vi tydelig hvor mye gjødsling har å si for gressvekst: De to epletrærne til høyre i bildet har fått mye mer gjødsel enn plenen, og se hvordan gresset gror inntil trestammene!  Samtidig illustrerer det ulempen ved å gjødsle: Vi må klippe oftere…….

 

av

Hagegleder i november og desember

Det er neimen ikke hvert år vi kan ha «hagegleder» nesten til jul!

I år føler jeg at jeg har fått minst en ekstra måned til å gjøre meg ferdig i hagen. I november har jeg ryddet og lempet og dekket kompostsekker og vedstabler med presenning og hengt opp fuglekasser og fuglematere og kledd drivhuset med bobleplast og dessuten fått litt system i min kaotiske utebod og i tillegg rukket å rydde opp på min deilige utendørs arbeidsplass. Så nå går jeg inn i desember med god samvittighet!

Det har vært en luksus å kunne tusle rundt i hagen og observere hvordan plantene går i vinterdvale – uten å «måtte» gjøre noe som helst. Mange ganger har jeg blitt slått av hvordan vissning, forfall og død har en egen skjønnhet, som ikke kan sammenlignes med noe annet.

Denne løpstikken ble sådd den første våren vi bodde her, i 1999. Siden har den vært flyttet og delt flere ganger men den er fortsatt både livskraftig og ikke minst velsmakende! Fra tidlig vår gir den smak og medisin og krydder og mat – og jeg synes at den utstråler kraft og styrke selv i november, etter at den har «gitt alt»…….

Jeg har tidligere blogget om den delen av hagen hvor jeg har store dreneringsproblemer. I år fikk jeg gravd noen store (plante)hull, for å sjekke dreneringen på ulike steder. Ett sted, like inntil nordgrensen er det bortimot null drenering: Vannet blir stående i det utgravde hullet uten tegn til å renne vekk. Jeg tenker «If you can’t beat them, join them», og planlegger å anlegge en dam her til sommeren: Da kan jeg plante vannplanter og legge til rette for frosk og padder og kanskje kan dette problematiske området bli en berikelse for hagen? Denne høsten ble det oppgravde plantehullet absolutt en berikelse: Se på dette nydelige is-bildet:

I dag har jeg (kanskje) hatt min siste hageøkt i 2013. Jeg har lagt grunnlaget for et eksperiment: Hvordan hindre at rådyrene spiser opp nyplantede busker og trær?
Synet av rådyr gir oss mange gleder gjennom vinteren. De er flotte dyr, og det er fantastisk å få oppleve dem på nært hold. Jeg blir litt mindre begeistret for dem om våren, når jeg oppdager at de har tatt knekken på opptil flere av mine nyplantede busker og trær.

Så i dag har jeg hengt ut «baller» av hundehår i alle nyplantede nåletrær som står i nordgrensen, der rådyrene alltid kommer. Dette er et gammelt råd, som det er spennende å prøve ut. Vår gamle golden retriever Baltus gir nesten ubegrenset tilgang til hundehår – en strigle-seanse gir lett en bærepose full. Spennende å se om det virker!

Ikke adventspynt, men hundehår mot rådyrgnag…..

En viktig hageglede disse høstmånedene har vært å observere fuglene. Jeg kan veldig lite om fugler, men synes det er fasinerende å observere dem. I høst har jeg laget store mengder fuglemat – det har falt i smak! Det er et yrende liv på «matstasjonen» jeg har laget like ved inngangen. Veldig gøy å følge med!

Og så byr det jo på fantstiske skjønnhetsinntrykk bare å rusle rundt. Det er for eksempel vanskelig å få lavendel til å bli skikkelig frodig i vårt klima – men du verden så vakker den er i barfrost!

 

Roseblader gir en annen skjønnhetsopplevelse: 

 

….og mens jeg tusler rundt kjenner jeg at jeg gleder meg skikkelig til å sette meg ned i gyngesofaen og nyte synet av kjøkkenhagen – til neste år………

av

Om årstider og "mot normalt"……

Vi har hatt en fantastisk høst her på Østlandet. Og nå går høsten gradvis men ubønnhørlig over i vinter.

Mange flinke hage-eiere er ferdige i hagen nå – de har ryddet inn og kuttet ned og satt til vinteroppbevaring og plantet løk og dekket til og kanskje til og med sådd såbrett med staudefrø som skal stå ute over vinteren.

Jeg har fortsatt mye igjen – som vanlig…… I år er jeg kanskje enda senere enn jeg pleier, på grunn av et kne som fungerer dårlig. Da tar alt mye lenger tid!

Men selv om jeg skulle ønske at jeg hadde to-tre uker mer til å «vinterstenge» hagen, kjenner jeg en slags ro og en glede over at det nok en gang går mot vinter. Når vi er født og oppvokst her nord tror jeg kanskje at denne vekslingen mellom årstider ligger i genene våre, og er blitt en del av oss! Det er en rytme og en ro og en «nødvendighet» rundt disse skiftningene i natur og klima, som føles riktig og harmonisk.

De gangene jeg har tilbragt noen måneder sammenhengende under andre himmelstrøk, har jeg lengtet etter disse vekslingene: Det er deilig med sammenhengede sol og et fullstendig forutsigbart vær i noen uker – men litt etter litt kjenner jeg et behov for forandring: Et regnskyll eller en overskyet dag eller forandringer i temperaturen………

Egentlig hadde jeg tenkt å skrive noe om at denne vekstsesongen har vært et «unntak»: Fordi knærne sviktet ble alt helt annerledes, og jeg fikk slett ikke gjort alt jeg hadde planlagt. Derfor fikk jeg heller ikke sanket sopp eller plukket rognebær i år – det pleier jeg alltid å gjøre.

Men da jeg tok et tilbakeblikk på tidligere år, fant jeg fort ut at alle år er «unntaksår»: Det skjer alltid noe som gjør at akkurat dette året blir litt «mot normalt»!

Varmen kommer tidligere eller senere enn «vanlig», frøene vi har sådd spirer senere enn vi trodde. Noe skjer i familien, så vi må reise bort istedenfor å så tomater. Vi flytter ut planter fordi været er usedvanlig varmt – og så kommer kulda, og hele avlingen stryker med……

Jeg har tatt en rask sjekk i mappen «løkblomstring», og ser at det tidligste Eranthus har blomstret her i hagen i de 16 årene vi har bodd her, er 17. februar. Det seneste er 18. april…….  To hele måneders forskjell! Da blir det vanskelig å si hva som er «normalt»!

Så da stresser jeg ned med tanken på at alt jeg ikke rekker nå i høst, ikke løper sin vei. Minner meg selv om alt jeg faktisk har fått gjort, og alle de gledene hagen har gitt meg gjennom den sommeren som nå er over.

Gleder meg til noen måneder med fokus andre steder enn i hagen: Da skal jeg rydde i boden og i klesskap, få orden på kontoret, systematisere hagenotater og lage skikkelige musikklister på Spotify.

Trur eg………