Om årstider og "mot normalt"……

Vi har hatt en fantastisk høst her på Østlandet. Og nå går høsten gradvis men ubønnhørlig over i vinter.

Mange flinke hage-eiere er ferdige i hagen nå – de har ryddet inn og kuttet ned og satt til vinteroppbevaring og plantet løk og dekket til og kanskje til og med sådd såbrett med staudefrø som skal stå ute over vinteren.

Jeg har fortsatt mye igjen – som vanlig…… I år er jeg kanskje enda senere enn jeg pleier, på grunn av et kne som fungerer dårlig. Da tar alt mye lenger tid!

Men selv om jeg skulle ønske at jeg hadde to-tre uker mer til å «vinterstenge» hagen, kjenner jeg en slags ro og en glede over at det nok en gang går mot vinter. Når vi er født og oppvokst her nord tror jeg kanskje at denne vekslingen mellom årstider ligger i genene våre, og er blitt en del av oss! Det er en rytme og en ro og en «nødvendighet» rundt disse skiftningene i natur og klima, som føles riktig og harmonisk.

De gangene jeg har tilbragt noen måneder sammenhengende under andre himmelstrøk, har jeg lengtet etter disse vekslingene: Det er deilig med sammenhengede sol og et fullstendig forutsigbart vær i noen uker – men litt etter litt kjenner jeg et behov for forandring: Et regnskyll eller en overskyet dag eller forandringer i temperaturen………

Egentlig hadde jeg tenkt å skrive noe om at denne vekstsesongen har vært et «unntak»: Fordi knærne sviktet ble alt helt annerledes, og jeg fikk slett ikke gjort alt jeg hadde planlagt. Derfor fikk jeg heller ikke sanket sopp eller plukket rognebær i år – det pleier jeg alltid å gjøre.

Men da jeg tok et tilbakeblikk på tidligere år, fant jeg fort ut at alle år er «unntaksår»: Det skjer alltid noe som gjør at akkurat dette året blir litt «mot normalt»!

Varmen kommer tidligere eller senere enn «vanlig», frøene vi har sådd spirer senere enn vi trodde. Noe skjer i familien, så vi må reise bort istedenfor å så tomater. Vi flytter ut planter fordi været er usedvanlig varmt – og så kommer kulda, og hele avlingen stryker med……

Jeg har tatt en rask sjekk i mappen «løkblomstring», og ser at det tidligste Eranthus har blomstret her i hagen i de 16 årene vi har bodd her, er 17. februar. Det seneste er 18. april…….  To hele måneders forskjell! Da blir det vanskelig å si hva som er «normalt»!

Så da stresser jeg ned med tanken på at alt jeg ikke rekker nå i høst, ikke løper sin vei. Minner meg selv om alt jeg faktisk har fått gjort, og alle de gledene hagen har gitt meg gjennom den sommeren som nå er over.

Gleder meg til noen måneder med fokus andre steder enn i hagen: Da skal jeg rydde i boden og i klesskap, få orden på kontoret, systematisere hagenotater og lage skikkelige musikklister på Spotify.

Trur eg………

Toåringer: vanskelige å bli klok på!

«Jeg blir ikke riktig klok på disse toårige plantene», skriver Helga Sofia i en kommentar til forrige blogginnlegg. Nei, det er neimen ikke rart!  Forvirringen vår blir ikke mindre av at frøkatalogene ofte bruker begrepene litt forskjellig. For våre praktiske formål er det nok å vite at toårige planter normalt ikke vil blomstre før i sin andre vekstsesong.

Den enkle definisjonen av en toårig plante er en plante som trenger to vekstsesonger for å fullføre livsløpet sitt. De aller fleste av dem bruker den første vekstsesongen på å lage en rot eller et rotsystem med opplagsnæring, og en bladrosett eller lavt bladverk over bakken. Neste sesong utvikler planten stilk, blomst, frukt og frø. Så blir botanikken litt vanskelig: I teorien dør de toårige plantene etter frøsettingen det andre året. I praksis vil mange toåringer utvikle seg som stauder, hvis vi hindrer den i å sette frø f.eks. ved å klippe av blomstene når de er avblomstret. Stokkroser (Alcea rosea) er et godt eksempel på dette. Samtidig vet alle som har stokkroser at hvis de virkelig trives kommer det stadig nye planter: Dette er såkalt selvsådde planter som vokser frem fra frøene til de opprinnelige plantene. Og innimellom hender det også at enkeltplanter fortsetter inn i et nytt livsløp også etter frøsetting, og altså helt på egen hånd bestemmer seg for å være flerårig istedenfor toårig……

Ryllik er et godt eksempel på en viltvoksende plante som er toårig i den forstand at den ikke blomstrer før i sin andre vekstsesong – men så fortsetter den jo å blomstre hvert eneste år i mange år. 

Disse stokkrosene bestemte seg for å bli stauder for mange år siden……

Det kan være morsomt å vite at mange av rotgrønnsakene våre er toårige: Hvis vi lar persillerot, gulrot eller kålrot bli i jorden, vil de utvikle blomster og frø neste år.

For noen planter er det daglengde som avgjør når planten setter igang en ny vekstsesong – for andre er det temperatur. Og for mange er det en kombinasjon. Plantefysiologi er innviklet – og vi trenger ikke kunne så mye om det for å lykkes med plantene våre. Men tipset om å fjerne døde blomsterhoder før plantene setter frø kan være vel verd å ta med seg – og kanskje lettere å huske på når vi skjønner hvorfor vi gjør det!