Vi har hatt en fantastisk høst her på Østlandet. Og nå går høsten gradvis men ubønnhørlig over i vinter.
Mange flinke hage-eiere er ferdige i hagen nå – de har ryddet inn og kuttet ned og satt til vinteroppbevaring og plantet løk og dekket til og kanskje til og med sådd såbrett med staudefrø som skal stå ute over vinteren.
Jeg har fortsatt mye igjen – som vanlig…… I år er jeg kanskje enda senere enn jeg pleier, på grunn av et kne som fungerer dårlig. Da tar alt mye lenger tid!
Men selv om jeg skulle ønske at jeg hadde to-tre uker mer til å «vinterstenge» hagen, kjenner jeg en slags ro og en glede over at det nok en gang går mot vinter. Når vi er født og oppvokst her nord tror jeg kanskje at denne vekslingen mellom årstider ligger i genene våre, og er blitt en del av oss! Det er en rytme og en ro og en «nødvendighet» rundt disse skiftningene i natur og klima, som føles riktig og harmonisk.
De gangene jeg har tilbragt noen måneder sammenhengende under andre himmelstrøk, har jeg lengtet etter disse vekslingene: Det er deilig med sammenhengede sol og et fullstendig forutsigbart vær i noen uker – men litt etter litt kjenner jeg et behov for forandring: Et regnskyll eller en overskyet dag eller forandringer i temperaturen………
Egentlig hadde jeg tenkt å skrive noe om at denne vekstsesongen har vært et «unntak»: Fordi knærne sviktet ble alt helt annerledes, og jeg fikk slett ikke gjort alt jeg hadde planlagt. Derfor fikk jeg heller ikke sanket sopp eller plukket rognebær i år – det pleier jeg alltid å gjøre.
Men da jeg tok et tilbakeblikk på tidligere år, fant jeg fort ut at alle år er «unntaksår»: Det skjer alltid noe som gjør at akkurat dette året blir litt «mot normalt»!
Varmen kommer tidligere eller senere enn «vanlig», frøene vi har sådd spirer senere enn vi trodde. Noe skjer i familien, så vi må reise bort istedenfor å så tomater. Vi flytter ut planter fordi været er usedvanlig varmt – og så kommer kulda, og hele avlingen stryker med……
Jeg har tatt en rask sjekk i mappen «løkblomstring», og ser at det tidligste Eranthus har blomstret her i hagen i de 16 årene vi har bodd her, er 17. februar. Det seneste er 18. april……. To hele måneders forskjell! Da blir det vanskelig å si hva som er «normalt»!
Så da stresser jeg ned med tanken på at alt jeg ikke rekker nå i høst, ikke løper sin vei. Minner meg selv om alt jeg faktisk har fått gjort, og alle de gledene hagen har gitt meg gjennom den sommeren som nå er over.
Gleder meg til noen måneder med fokus andre steder enn i hagen: Da skal jeg rydde i boden og i klesskap, få orden på kontoret, systematisere hagenotater og lage skikkelige musikklister på Spotify.
Trur eg………
