Jeg har enda ikke begynt å så! Som regel begynner jeg i januar. Enkelte år greier jeg å “holde igjen” til ut i februar. I år har jeg ikke kommet i gang før nå.

Årsakene er ikke så interessante. Men spørsmålet er jo selvfølgelig: Funker det å så alt “det vanlige” nå? Paprika og chili, tomat og agurk, brokkoli og rosenkål, rødbeter og kålrot – rekker det å modnes, tro?

Selvfølgelig gjør det det! Jeg må bare sørge for litt mer “optimale forhold” enn vanlig.
Mer fokus på forholdet mellom lys og temperatur.
Jeg må sørge for raskere og bedre plantevekst – for å “ta igjen” for kortere veksttid.
I år må jeg rett og slett være litt mer “profesjonell” en vanlig!

Litt høyere spiretemperatur enn “vanlig romtemperatur” – så går oppspiringen raskere.

Litt mer lys etter oppspiring (ekstra lysrør), kombinert med “riktig” temperatur for hvert enkelt planteslag (nokså varmt for paprika, chili, tomat og agurk – litt kjøligere for brokkoli og rosenkål).

I praksis betyr det antakelig høy temperatur på planterommet inne + tidlig (lav) varme i drivhuset.

Jeg skriver dette mest for å minne meg selv og andre om noe av det viktigste jeg lærte på gartnerskolen: “Du er sjefen over planta”!

Det er fasinerende å se hvordan profesjonelle plantedyrkere planlegger kulturene sine. De starter “bakfra”: Når skal planten blomstre/gi frukt?  Så teller de uker, beregner gjødsel- og lysmengder, plotter inn topping og eventuell sprøyting eller annen spesialbehandling – og sår/planter småplanter på et tidspunkt som er så godt “timet” at blomstringen inntreffer nesten nøyaktig dato-presist!

Tenk på julestjerne-produsentene: De starter med stiklinger tidlig om høsten, og økonomien deres avhenger av at plantene er røde (eller hvite eller rosa) og struttende nøyaktig fra 1. til 23. desember. Det er ingen som kjøper julestjerner efter julaften……..

Det går faktisk an å planlegge våre “hobby-kulturer” med samme presisjon – men da må vi vite litt om hvordan lys og temperatur påvirker plantene våre.

Visste du at blomsterklasene hos tomatplanter kan være enkle, doble eller med flere grener? Og at det er temperatur og lys som er avgjørende for hvordan klasene utvikler seg? At det dannes vekstpunkter ved såkalte internodier under blomstene, og at det er temperaturen som styrer utviklingen av blomsterstandene og dermed dannelsen av vekstpunktene? Og, endelig, at det er temperaturer i området 12-16 grader C som stimulerer dannelsen av vekstpunkter?

Nei, jeg vedder for at det visste du ikke.
Jeg visste det heller ikke (enda jeg har eksamen i det….), men måtte slå opp i læreboken.

Men akkurat i år er dette nyttig kunnskap for meg: Det betyr at hvis jeg gir mine altfor sent sådde tomatplanter en temperatur på 12-16 grader når  de starter å blomstre, så får jeg større avling tidligere, og kan “ta igjen” for at jeg sådde plantene sent.

Så da sår jeg når jeg har tid, og lar meg ikke stresse opp: Vi minner hverandre om at det er hageglede og dyrkingsglede som gjelder, som er viktig – og så tar vi rett og slett utgangspunkt i det……… 🙂

I dag tok jeg drivhuset i bruk. Dvs – det gjorde jeg egentlig ikke: Jeg puslet litt med de plantene som står der for overvintring, sjekket hvilke som har overlevet, vannet og gjødslet litt – og satt en halvtimes tid godt innpakket i sovepose på saueskinn med en halv øl, og riktig nøt å tilbringe tid der igjen! Da var jeg godt gjennomfrossen – men det var allikevel årets første “seanse” i drivhuset: En god følelse!

Det er interessant å se at de plantene som har stått til overvintring oppi fiskekasser plassert på gulvet (som er dekket av treheller), har klart seg dårligere enn de plantene som har stått på “isopor-sokler”: Tykke isoposplater lagt oppå hverandre. Forskjellen er bare 35 cm i høyden, men den ser ut til å være avgjørende for eksempel for rosmarin og basilikum. Fuksiaer har tålt godt å stå lavt.

I vinter har jeg for første gang “isolert” mitt lille hagedrivhus med bobleplast.  I hele vinter har jeg hatt en liten vifteovn stående på – ikke først og fremst for varmens skyld, men for å få luftsirkulasjon inni dette “plast-teltet”. Her har jeg oppbevart fuchsiaer, “svake” lavendelsorter, blodbeger, begonia, rosmarin, hortensiaer – og et fikentre. De fleste har overlevet – og fikentreet har begynt å vokse allerede!

Vifteovnen har ikke gitt store utslag på strømregningen, og jeg er godt fornøyd med omsider å ha funnet en praktisk måte å vinteroppbevare ikke-herdige planter på!

Nå har jeg altså så smått begynt å vekke plantene til live etter vinterdvalen. Mange mener at man skal begynne å vanne sånn litt etter litt. Det har jeg liten tro på: Enten er planten i dvale, eller så begynner den å vokse. Og hvis den først begynner å vokse, skal den verken sulte eller tørste her hos meg! Vekstprosessen går nok ikke kjemperaskt, all den stund temperaturen fortsatt faller ned mot null i drivhuset om natten. Men rikelig med lunkent vann har “de overvintrende” fått – og masse mark-kompost. Det føles godt at det spirer og gror rundt meg, selvom snøen fortsatt ligger meterhøy!

For noen uker siden overtok vi et hus i Portugal. Til huset hører noen få kvadratmeter jord: En hekk, litt gressplen og et lite bed inntil en mur. Gjett om jeg følte at vi har gjordt et godt kjøp, da jeg oppdaget at deler av hekken er en svær, frodig, duftende rosmarinbusk! Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har forsøkt å få små, unnselige rosmarinplanter til å overleve vinteren i hagen her hjemme – det har aldri lykkes. Nå eier jeg en hel hekk!

Neste prosjekt der nede er å plante et sitrontre…… O, lykke! I mellomtiden gleder jeg meg stort over at så mange plantevenner har overlevet vinteren i drivhuset mitt, bare ved hjelp av litt bobleplast, isopor  og en vifteovn.

Vel – overskriften lyver litt (som alle overskrifter) – men omsider ser det ut til at grunnen har sluttet å synke på den delen av tomten som ligger nord for huset, og dermed kan vi faktisk starte å planere og “ordne”!

Det er på høy tid. Da vi flyttet inn her var den nordre delen av tomten naturtomt, med en dyp kløft med vegetasjon på begge sider og en bekk i bunnen av kløften. Da ny skole skulle bygges ble veien langs vår nordgrense hevet med flere meter, slik at kløften ble enda dypere og brattere – og vanskeligere tilgjengelig og med masse mere mygg….. Så vi takket ja til et tilbud fra kommunen om å fylle opp kløften, og planere ut. Det ble en katastrofe: Fyllmassen viste seg i ettertid å inneholde masse plast og kjemikalier – og entreprenøren hadde åpenbart aldri hørt om drenering. Det har ikke vært mulig å få til noen permanent beplantning her: Grunnen har sunket ned og inn med 30-50 centimeter i året.  På store områder har dessuten alt jeg har plantet og sådd dødd pga. kjemikalier og gift i jorden.

Nå har det gått 10 år siden gjenfyllingen, og vi tror innsynkingen har stanset. Dessuten tror vi at vi har gravd opp det meste av plast og søppel, og at kjemikaliene stort sett er borte. Jeg har sådd ettårige planter litt sånt “rundt forbi” de siste årene for å teste jorden, og nå ser det lovende ut.

Så nå er vi igang! Med store planer! (Det er jo som oftest ikke planer det er mangel på…..). Her skal bli urtehage i en halvsirkel på et platå, omkranset av hekk av aronia og rogn – og “skjermet” helt nederst med en hekk av løpstikke. Mye mer frukt og bær – og to arealer avsatt til kjøkkenhage. Opptil flere skråninger,  hvorav minst en skal bli et steinbed med aromatiske urter. En bålplass med faste sitteplasser skal anlegges, og så må jeg lage en planteplan for et bed som allerede er anlagt under en gammel syrin: Kjempestort, i U-form, med masse vann fra en lekk takrenne og hovedsaklig i skygge……. En spennende utfordring!

På øst-, sør- og vestsiden av huset er vi ferdige med anleggsvirksomheten. Der består arbeidet nå i vedlikehold, og det vi har fått til av “anlegg” inviterer til kreativitet når det kommer til utnyttelse og beplantning.  Det skal bli veldig godt å få på plass struktur og “rammeverk” på resten av tomten også!

Jeg har aldri hatt rosa og hvite rembrandt tulipaner før – de er ganske lyse og svakt stripete. Men se om etpar av dem ikke har gjort et aldri så lite sidesprang i utviklingen: Lurer på hva dette kalles på botaniker-språket? Et kronblad som springer ut av stengelen? Eller et stengelblad med farge som kronbladene? Eller noe helt annet? Morsomt er det i hvert fall!

Vel, kanskje ikke helt. Men det er i alle fall nå vi ser resultatene av løkplantingen i fjor høst. Det er alltid spennende! Fungerer fargene sammen? Blomstrer løkene på det tidspunktet vi planla for? Er høydene sånn som vi trodde, eller har vi “bommet” og fått høye tulipaner i fremkant av bedet og de mindre bakerst?

I flere år har jeg ønsket meg et bed med løkplanter i lysende, varme oransje-farger. Hvert år har jeg blitt litt skuffet: Fargen på bildene stemmer ikke – en tulipan som ser knall-oransje ut på bildet viser seg å gå over i lilla- eller rosa-nyanser. “Oransje”-bedet mitt har ofte blitt et ganske kjedelig bed hvor tradisjonelle røde og gule farger har dominert. Men i år fikk jeg det omsider til! Et nesten selvlysende bed, som står der og gløder! Er det ikke vakkert?

Til høsten vil jeg ta meg råd til å plante inn noen keiserkroner i midten av bedet – det tror jeg blir kjempelekkert!

En annen samplanting jeg var spent på var denne: En fylt narciss med laksrosa midt sammen med en matt gul tulipan med rosa sjatteringer. Jeg var ikke en gang sikker på om de kom til å blomstre på samme tid! Men det gjør de – og dette synes jeg er skikkelig lekkert. Dessuten dufter det deilig…….

Å sitte her midt i blomstringen er fantastisk og inspirerende og kontemplativt og fyller meg med takknemlighet. At noen løk, satt ned i jorden om høsten, kan gi så mye glede……!

Omtrent på denne tiden, midt under blomstringen, skuffer jeg rikelig med kugjødselkompost rundt løkplantene. Og strør godt med benmel rundt i bedene. Etter blomstringen får løkplantene stå og visne ned. Da er det viktig at de dekkes av stauder – ellers blir bedene ganske bedrøvelige. Jeg har mye roser i mine løkbed. De vokser og gror, og dekker ganske snart visnende tulipanblader. Legg til noen riddersporer, en peon eller to, løytnantshjerter, heucera og forskjellige sorter storkenebb – som er noen av de staudene som vokser seg store tidlig og fyller godt i bedene – så kan løkplantene få stå og visne ned i ro og mak uten at bedene ser ut som en blomster-kirkegård. En ny runde med benmel om en måneds tid (denne gangen ganske mye!) – så er blomstringen sikret for neste vår. Helt uten å grave opp løk og oppbevare dem og plante dem på nytt.

Noen av løkplantene på bildet er 10 år gamle……