Det fantastiske livet!

Jeg fikk plutselig lyst til å skrive om bladlus. Alle som har roser i hagen har hatt kontakt med bladlus. Men få vet noe om deres fantastiske liv!

Om høsten legges bladlusegg i barksprekker på trær, og overvintrer der. Om våren klekkes eggene, og ut av dem kommer vingeløse bladlus-småpiker. Ingen guttebabyer, og ingen individer med vinger.  Disse småpike-bladlusene blir kjønnsmodne veldig raskt. Og så blir de gravide. Helt av seg selv – det finnes jo ingen bladlus-menn! Jomfrufødsel eksisterer: Damene blir gravide, og føder levende unger, uten noen slags befruktning. I blandlusverdenen trenger man ikke lure på hvilket kjønn barnebarna får: Her fødes utelukkende piker. Og i generasjon etter generasjon blir de gravide og føder barn ved partenogenese – som betyr jomfrufødsel. Dette er damenes verden! Ikke et mann i mils omkrets! 
Oppsummering: Alle små bladlusbarn er piker, de fødes levende, og de har ikke vinger.

Men utpå sensommeren blir det trangt i bladluskolonien . Da gjør bladlusdamene en praktisk «vri»: De føder en generasjon med bladlus-piker – med vinger! Disse småpikene blir til voksne damer ganske fort – og så bruker de vingene sine til å fly bort og finne et egnet sted for en ny bladluskoloni. Hvor de fortsetter sine jomfrufødsler, og føder levende bladluspiker – uten vinger!

Utpå sensommeren, når dagene blir kortere og nattetemperaturen lavere,oppstår det et helt nytt fenomen: Damebladlusene føder plutselig levende unger av hannkjønn! Disse småguttene fødes selvfølgelig inn i noe som ligner det muslimske paradis: De parrer seg med så mange bladluspiker som overhodet mulig, i løpet av den korte tiden som er igjen før frosten kommer.

Resultatet av denne frenetiske parringen blir at mange pikebladlus blir gravide. Men siden de er befruktet av en hann, og ikke som sine formødre blitt gravide ved partenogenese, så føder de ikke levende unger. De legger egg.

Egg som overvintrer i barksprekker – til neste år.

Fantastisk – ikke sant?

Å plante et tre…..

Trær er fasinerende. Og vanskelige: De skal stå på samme sted i årtier – kanskje århundrer?  Da er det lurt å tenke seg om før man planter! For noen år siden besøkte vi et «Redwood»-område i California. («Googling på «redwoods» gir fantastiske bilder!) Det var en utrolig opplevelse å vandre mellom trær som var opptil 3000 år gamle. Stemningen blant disse gamle trærne var helt spesiell – nesten religiøs!

Her i min egen hage har vi vært nødt til å ta ned mange gamle trær de siste årene.  Når store trær forsvinner blir hele hagen annerledes. Nå planter vi nye – og forsøker å finne den riktige balansen: Vi ønsker noe som vokser raskt og skjermer for innsyn – og samtidig ønsker vi et mangfold av spennende trær som skal vokse og være til nytte og glede lenge etter at vi er borte…..

Det er utrolig spennende å dyrke trær og busker frem fra frø! Ikke akkurat å anbefale hvis man vil ha noe som raskt blir stort – men hvis man har tid til å vente litt er det veldig tilfredstillende og gøy å så sine egne trær og busker!

Her har jeg sådd sibirkornell, som skal brukes til hekk mot veien. 
De er så praktfullt røde om vinteren! 
En pakke frø har gitt 32 planter – og sibirkornell vokser fort: 
Neste år kan jeg plante dem som hekkplanter!

Alperips (Ribes alpinum) er en plante som kan brukes til mye – blant annet til å lage lave, tette hekker rundt bed og for eksempel kjøkkenhager. Jeg har sådd to frøposer, og nesten alle spirer – det skulle tyde på livskraft og overlevelsesevne!  Jeg vil plante en lav hekk rundt kjøkkenhagen for å skjerme mot kald trekk fra nord. Muligens vil jeg også plante alperips rundt noen litt sarte planter: Et mangoliatre og et valnøttre som egentlig ikke er herdige nok her på Lørenskog kan kanskje ha større sjanse til å overleve med en lun hekk av alperips rundt?

Alperips sådd i år

Et tre jeg er veldig spent på er Hvitfuru – Pinus Bungeana. Jeg har sett det i botaniske hager i varmere klima enn hos oss. Det er nydelig – og spennende: Det «feller» barken, sånn at det kontinuerlig oppstår «flekker» på stammen som først er lyst brune/hvite, og senere får mange forskjellige farger: Oransje, rød, grønne nyanser, brunt, nesten sort…… Alle frøkataloger forteller at det er vanskelig å få til fra frø, så da måtte jeg jo selvfølgelig forsøke. Jeg sådde 10 frø i vinter, og har fått to planter!  Nå skal de pottes om og stelles og dulles med etter alle kunstens regler – og kanskje, kanskje kan jeg ta sjansen på å plante dem ut på et riktig lunt og solrikt sted til neste år. Det hadde vært stas!

Jeg har også sådd Robinia (Robinia pseudoacacia). Mange av plantedelene er giftige, så jeg var veldig i tvil… Men Robinia tilhører erteblomstfamilien – og det betyr at den kan omdanne luft til nitrogen, ved hjelp av jordbakterier.  Nitrogen er den aller viktigste plantenæringen – så disse «erteblomstplantene» bidrar faktisk til å gjødsle jorden! Jeg vil plante Robiniabuskene mine i utkanten av hagen, i den delen som er fullstendig ufruktbar med hard leirjord og steiner. Kanskje Robiniaplantene vil gjøre at jorden etterhvert blir bedre egnet for ugressplanter med dype røtter, som i sin tur kan «berede grunnen» for større mangfold – og om etpar-tre år kan jeg kanskje ta også denne delen av hagen i bruk.  Tålmodighet er en dyd!

Robinia gjødsler jorden ved å tilføre nitrogen
I går plantet jeg et valnøttre. Egentlig trenger det et varmere klima -og ikke minst kortere vintre – enn vi har her på Lørenskog. Men jeg har plantet det mot sør, med en høy støttemur som skjermer mot vind, og har planer om å pakke det inn i halm og fiberduk til vinteren – og så får vi se: Kanskje, kanskje kan det overleve. Tenk så gøy å plukke sine egne valnøtter!
 

Er det vår eller sommer, tro?

Plutselig kom varmen – og naturen eksploderte. Jeg blir like forundret hvert år! Akkurat nå høres det ut som om fuglene også er forundret: De har gått fra lavmælte triller og litt søkende kallesignaler til full konsertmodus!

Noen ganger har jeg opplevd sånne årstidsoverganger i tropiske eller subtropiske strøk: Det er minst like dramatisk når regntiden plutselig slutter, som når varmen plutselig kommer her nord. Jeg synes det er fasinerende med disse overgangene: Vi vet at de kommer, men hvert eneste år oppleves det som «plutselig»!

Noen glimt fra hagen akkurat nå:

Løytnantshjerte (Dicentra spectabilis) er på nippet til å blomstre. Dette er en av mine yndlingstauder: Den blir større og kraftigere for hvert år, angripes aldri av skadedyr, blomstrer lenge – og er nydelig!
 

Anemoner er en av de mest takknemlige vårplantene vi kan ha i hagen: 
Plant knoller om høsten, og du har blomstring fra tidlig vår til langt ut i juni i år etter år etter år. 
Mine hvite anemoner stammer fra seks knoller som ble plantet høsten 1998De blå ble satt i jorden for fire år siden, og har allerede spredt seg rundt i bedet.
Jeg synes det er en utfordring hvert år å planlegge kjøkkenhagen sånn at vi får gode avlinger av de grønnsakene vi bruker mest, og at vi samtidig kan reise bort i noen uker av gangen i løpet av sommeren. Av og til lykkes det – og avogtil ikke. I år har jeg sådd tidlige tomater, så da bør vi helst være hjemme fra midten av august….. Men hvis vi bestemmer oss for å reise bort går det alltids an å flytte tomatplantene ut fra drivhuset i etpar uker – da forsinker vi fruktsettingen og modningen. 
De tidligste tomatplantene blomstrer allerede
Når vi leser hagebøker kan det ofte virke som om det finnes faste regler for plantedyrking. Tull og tøys! Du kan dyrke planter på «din» måte, og du kan tilpasse plantedyrkingen til din timeplan!  Flerårige planter (stauder) kan du så når som helst det passer deg. Jeg sår ofte stauder i løpet av sommeren og høsten (fordi jeg ikke har rukket å gjøre det om våren). Da setter jeg pottene ut, helst litt i ly for vind så de ikke velter, og lar dem stå der gjennom vinteren.  Når våren kommer, går jeg på jakt etter tegn til liv. Og som oftest blir jeg deprimert: Pottene er fulle av mose og grønske og ser helt «døde» ut. Inntil de små spirene plutselig står som en skog og formerlig trygler om å bli tatt vare på og pottet om…….. Og så har jeg plutselig aldeles gratis mange titalls planter til disposisjon, både for kunder og for min egen hage.
Noen frø av Echinacea purpurea ble dyttet ned i en potte senhøstes i fjor, og plassert utendørs.
Her spirer Ridderspore, sådd i fjor høst.
Her spirer og blomstrer resultatene av «å putte et frø i jorden»:
Og så har noen vekster større livskraft enn andre: Se på knoppene til kastanjetreet! Snakk om energi!


Godt med gode hjelpere!

I april skrev jeg om chiliplantene mine, som var angrepet av skadedyr. Jeg har ikke greid å bli kvitt ufyselighetene, og begynte nesten å resignere. Tanker som «Jeg kan jo kjøpe chilli på Ultra…..», ble stadig mer påtrengende….

Noen av plantene er «rene». Dem har jeg flyttet ut i drivhuset. Men det er jo galskap å flytte planter med skadedyr på ut i et drivhus, så jeg satte rett og slett et titalls hardt angrepne planter ut i hagen. Og har fått strålende hjelp:  Marihøner og maur har fått seg noen festmåltider – i dag kunne jeg flytte ti nye planter inn i drivhuset. I morgen tenker jeg resten av dem er helt fine.  Et godt eksempel på at økologisk hagebruk er lurt: Hadde jeg  sprøytet i hagen ville antakelig marihønene funnet seg et annet sted å være – og jeg ville blitt nødt til enten å kaste eller sprøyte chiliplantene mine…….

Marihønene har fått seg et festmåltid – og jeg har fått friske planter!
 

Fjerne ugress – eller sanke nytteplanter?

Ord er viktige for virkelighetsoppfatningen. «Jeg har brukt tre dager på å luke blomsterbedene» gir helt andre assosiasjoner enn «Jeg har brukt tre dager til å høste nytteplanter til hagen min».

Jobben er den samme – men den har fått motsatt fortegn.

I en økologisk hage «luker» vi veldig lite. Derimot plukker og sanker og høster vi planter som skal benyttes til å gjøre hageplanter og jord friskere og mer næringsrik

Hva er ugress? Det finnes mange definisjoner. Den vanligste er «en plante som vokser på et sted vi ikke ønsker at den skal vokse».  Ugressplanter er som oftest kraftige og hurtigvoksende, og «stjeler» næring fra de mindre robuste hageplantene. Hva innebærer det?  Jo, helt enkelt at ugressplantene blir veldig næringsrike! Mange av dem har et rotsystem som går dypt ned i jorden. Det betyr at de kan hente opp næring fra jordlag som andre planter ikke rekker ned til.  

All denne næringen kan vi nyttiggjøre oss, og tilbakeføre til bedene og kulturplantene våre. Det jo være lurere enn å fjerne den!

Den enkleste måten å nyttigjøre seg ugresset på er å legge det i vann, la det trekke i etpar uker, og bruke vannet som gjødselvann. Plantene stortrives med slik vanning – og det gjør mikrorganismene i jorden også!

Blader av valurt, brennesle og legevendelrot gir nitrogen, fosfor og kalium: Sikringskost for plantene!
 

NPK-gjødsel på naturlig vis

I gamle dager het det «kunstgjødsel». Så fant produsentene ut at navnet ble litt for lite «in» og kanskje til og med politisk ukorrekt – og endret navnet til «mineralgjødsel».  Kunstgjødsel inneholder mineraler i en kjemisk form som gjør at plantene tvangsfores: De er simpelthen nødt til å oppta næringen når den tilbys i som kunstgjødsel! «Vanlig kunstgjødsel» kalles ofte for NPK-gjødsel: Bokstavene står for Nitrogen, Fosfor og Kalium – de viktigste næringstoffene for planter.

Det er både enklere, billigere og ikke minst bedre for plantene å lage sin egen NPK-gjødsel. Det gjør vi ved å lage gjødselvann av ugressplanter som er spesielt rikt på nitrogen, fosfor og kalium. Nå har jeg akkurat satt årets første «sats» av ugressvann: En stor plastkasse full med brennesle (nitrogen), legevendelrot (fosfor) og valurt (kalium).  Det skal få lov å stå og godgjøre seg etpar-tre uker. Da er det antakelig på tide med ekstra gjødsling og vanning i kjøkkenhagen, så «timingen» skulle være perfekt!

Botanisk Hage i Washington DC

Den botaniske hagen her i Washington ligger like ved Kongressen, og er slett ingen «lokal hage», men bærer det stolte navnet «United States Botanical Garden» – intet mindre. Den inneholder over 60.000 planter, derav mange nytteplanter og historiske planter.  Kanskje aller mest interessant, sett fra mitt ståsted, er at størstedelen av hagen drives uten bruk av kjemiske sprøytemidler.

Denne gangen konsentrerte jeg meg om rosehagen, simpelthen fordi den er på sitt aller vakreste nå. Den er ikke så stor, men inneholder en interessant samling robuste roser – selvom alle nok ikke er hardføre i Norge.

Et lite glimt fra rosehagen: 

Siden de ikke sprøyter rosene, legger de vekt på samplanting – dvs. at de bruker bunndekkere og «companion plants» (naboplanter) som har som funksjon å avskrekke skadedyr og forebygge sykdommer (f.eks. sopp).  Derfor er det nesten like interessant å legge merke til hvilke planter de har valgt som «naboplanter», som å beundre rosene – nettopp fordi disse valgene ikke bare er basert på estetikk, men absolutt for å fremme plantehelse!  

To planteslekter går igjen:  Artemisia og Thymus.  Av hjemlige planter i artemisia-slekten finner vi både burot, malurt og reinfann – for å nevne noen viltvoksende arter. Jeg har lenge brukt uttrekk fra disse plantene som sprøytevann, både på roser og andre vekster. Samplantingen i rosehagen her i Washington forteller at jeg er på rett spor!

Her har vi buskrosen Rosa «Ausreef» sammen med sandmalurt, Artemisia stellariana
 
Det er også interessant å se at de bruker bunndekkeplanter i langt større utstrekning enn det som er vanlig i rosesamlinger og rosebed. Timian-sorter går igjen, men også sedum.  Mange steder er det gjordt nokså dristige plantevalg – i alle fall etter min smak.  Men jammen fungerer det godt!
Gule roser og sitrontimian lyser godt opp!
En annen uvanlig, men utrolig vellykket, samplanting er rose buskroser og bronsefarget heuchera, sammen med litt friskt grønn oregano. Lekkert! 
Her er det Rosa floribunda «Grüss an Aachen» som har selskap av Heuchera ‘Obsidian’.  


Salvie brukes også for å gjøre plantene motstandsdyktige mot sykdommer og for å avskrekke skadedyr. Og jammen kan det være dekorativt!
Her er det brukt broketbladet salvie sammen med hvite buskroser – 
snakk om godt alternativ til sprøyting!:
Jeg har mange flere bilder (og mye mer jeg har lyst til å skrive om) både fra botanisk hage og fra arboretet her i Washington. Men nå må jeg pakke og komme meg på flyplassen – og håpe at askeskyene holder seg unna. Mer blogging i løpet av etpar dager!

Økologisk hageglede – en liten refleksjon

Da Gud skapte menneskene, satte Hun dem ikke på et svaberg eller i en skog eller på et fjell eller i en jungel. Hun plasserte dem i en hage. Et stykke kultivert natur.

Edens hage er et urgammelt symbol på overflod, harmoni, lykke og fullkommenhet – og drømmen om denne hagen ligger dypt i oss alle.

I dag bygges det hoteller i ørkenen med hager og parkanlegg som symbol på den ultimate luksus. Nylig reklamerte et rederi med «egen tropisk hage» på sitt siste cruiseskip. Det ser ut til at vi knapt kan forestille oss et perfekt liv uten at en hage er med i bildet.

Allikevel opplever mange mennesker hagen sin som enda et krav, en frustrasjon, noe som krever tid (som man ikke har), noe man alltid er på etterskudd med, noe man hele tiden har dårlig samvittighet for.  Noen avbryter ferien for å reise hjem og klippe plenen – ikke for plenens skyld (den har bare godt av å få vokse seg lang) – men av hensyn til naboene!

Da er ikke lenger hagen en gave, et paradis. Da har vi gjort (også) den til et utstillingsvindu, en del av vårt «image», en del av den overflaten vi ønsker å vise frem til omverdenen. Veltrimmet, uklanderlig – og dødsens kjedelig!

Økologisk hageglede handler ikke om velstelte bed og golfplen. Det handler om gleden ved å følge med på livsprosesser, oppdage nye sammenhenger, være med i en skapende prosess, gjøre feil, lære av feilene, forsøke omigjen, og høste resultatene.

Økologisk hageglede handler om gleden og stoltheten ved å dyrke frem planter som gir duft og smak og vitaminer og mineraler og te og salat og medisin. Det handler om undring over plantenes historie og betydning for mange generasjoner før oss. Om respekt for samspillet, balansen og dynamikken i naturen, og om interesse for de fantastiske prosessene som skjer i den jorda vi dyrker planter i.

Og så handler det om å kunne reise bort og overlate hagen til seg selv, i trygg forvissning om at hagen klarer seg og naboen overlever…….

Hvit vår

I dag morges lå det plutselig 6-7 centimenter snø på plenen. Da er det godt å vite at løkplantene våre (de som er plantet om høsten, vel og merke) tåler det meste fra norske værguder. Dessuten kan vi jo minne hverandre om at snøen egentlig ikke er så farlig for plantene våre – barfrosten og kombinasjonen av vind og kuldegrader er mye verre.

Og selvom det blir en liten mental nedtur at hagen plutselig er dekket av snø igjen, så er det jo faktisk ganske vakkert!

De storblomstrede krokusene stikker såvidt opp av snødekket
……. mens de småblomstrede ikke greier å holde «hodet over snøen»
 

 Latskap lønner seg: Flott for plantene at bedet ikke var ryddet – nå bidrar kvist og gammelt løv til  å gjøre det lunt og godt til tross for snøen!

Krushøymole – Rumex crispus

Nå gror krushøymolene flere centimenter hver dag. Da gjelder det å raske på, og bruke bladene i mat mens de er små. Når de blir store blir de for bitre til å bruke rå i salatbollen – da må de kokes og kan brukes som spinat. Men akkurat nå smaker de friskt og godt, og kan brukes på samme måte som skvallerkål (se forrige innlegg her på bloggen). Jeg synes en rømme/majones-dressing med sitron fremhever smaken på krushøymole bedre enn en eddik/olje-dressing. 

Sånn ser krushøymolen ut hos meg akkurat nå:
 

Bland gjerne høymolblader med både skvallerkål og løvetann – da får du en frisk og litt bitter salat. Nydelig! Men pass på når du plukker løvetannblader: Akkurat nå er det lett å forveksle både haukeskjegg og svever med løvetann, og bladene smaker ganske forskjellig. (Men ingen av dem er giftige, så det er bare å smake seg frem til de riktige!)

Krushøymol inneholder masse mineraler, særlig kalsium, jern og fosfor – og er rik på A- og C-vitaminer.

Det betyr at når bladene blir store og ikke lenger er så gode å spise, er høymole kjempefint å bruke som plantegjødsel – både i form av gjødselvann og som ferskt plantemateriale. Bladene blir dessuten så store at de virkelig «monner» litt når vi trenger grønt plantemateriale til jordekke i kjøkkenhagen. – og det gjør vi jo både titt og ofte!

Vi som plages med revmatiske smerter og alle med anlegg for nyresten skal være forsiktig med å bruke for mye av planter fra slekten Rumex: I likhet med rabarbra (som tilhører samme plantefamilie) inneholder plantene mye oksalsyre, som kan fremme dannelsen av nyresteiner, øke revmatiske plager, og svekke opptaket av flere viktige mineraler – blant annet kalsium. Men da snakker vi om stort konsum over lang tid – og vi snakker om konsum av roten fra voksne planter. I noen uker fremover nå er de unge bladene en delikatesse, og kan nytes av alle.

Medisinsk brukes planten til å rense kroppen ved dårlig leverfunksjon, da lages det et avkok av roten. Avkoket kan også brukes ved hudproblemer, men selv foretrekker jeg å bruke uttrekk av ryllik (achillea millefolium) og roseblader. Både blader og rot brukes også som et mildt avføringsmiddel.

 Høymolene tilhører samme planteslekt som syre: Begge heter Rumex til fornavn. Og begge tilhører syrefamilien – som ikke er blant de største plantefamiliene. Allikevel finnes det en Rumex for enhver anledning – hør bare: Småsyre, smalsyre, gress-syre, engsyre, storsyre og hagesyre. Og Amerikahøymol, vasshøymol, vanlig høymol, finnnhøymol, kjempehøymol, krushøymol, orienthøymol, hundehøymol, skoghøymol, fagerhøymol, byhøymol, myrhøymol og fjærehøymol.

På engelsk heter begge slektene «Dock». Jeg har forgjeves forsøkt å finne ut om «Curled Dock» og Yellow Dock» er to navn på krushøymol, eller om «Yellow Dock» er noe annet – opplysningene er mildt sagt motstridende. For vårt bruk spiller det ingen rolle, men når det skal lages profesjonell urtemedisin er det viktig å være nøye med korrekte plantenavn.

I «The Herbal Tarot» er «Yellow Dock» tilordnet det kortet som kalles To Mynter. Da handler det om balanse og måtehold, men også om å være fleksibel og smidig og leken. Og om å vente tålmodig på at ting skal «ordne seg».

Det skader jo ikke å minne seg selv om disse egenskapene, når vi klipper høymolblader til salaten?

Skvallerkålen spirer!

Nå spirer skvallerkålen! Det betyr at jeg er nesten selvforsynt med salat i flere uker fremover! Unge blader av skvallerkål (Aegopodium Podagraria) smaker fantastisk – den er helt på høyden med f.eks. dyr ruccola-salat! Og så er den stapppfull av C-vitaminer og mineraler. Dessuten: Når man bruker ferske planter får man mat som inneholder alle de gode næringsstoffene som ellers ofte går tapt eller reduseres ved pakking, transport og lagring.

Legg merke til de yngste spirene, de med mørkegrønn farge som ikke helt har foldet seg ut. 
De smaker aller best!

Skvallerkål er flott å bruke både i supper og stuinger. Men, hvis vi skal være ærlige: Hvor ofte lager vi supper og stuinger til middag?  Istedenfor å bringe videre oppskrifter på skvallerkålstuing vil jeg skrive litt om hvordan planten lettvint kan bli en velsmakende og næringsrik del av hverdagshusholdningen:

Som salat:
Alene, eller sammen med andre salatsorter eller tidlige hageplanter (brennesle, løvetann) – eller blandet sammen med «kjøpesalat», for å gi salatbollen mere smak. Skvallerkål og issalat er en nydelig kombinasjon! Men til hverdags bruker jeg skvallerkål alene, og lager gjerne en enkel dressing med balsamico eddik, litt sukker (eller stevia) og litt salt.  Jeg synes ikke oljedressinger fungerer så godt til skvallerkål.

Som pålegg:
Bland like deler yoghurt naturell og cottage cheese. Finhakk en neve skvallerkål og rør inn. La stå og trekke litt i kjøleskapet – og du har en velsmakende urteost!  Jeg synes det er godt med litt havsalt eller hvitløksalt til. Med kvernet pepper og en anelse cumin blir smaken helt annerledes. Like deler skvallerkål og gressløk (som også spirer nå) smaker også deilig. Veldig godt på toast!

Som krydder:
I marinader, i dressinger, på stuede, bakte, gratinerte og stekte poteter, over kokte grønnsaksblandinger – og  til fisk, særlig fet eller gravet/røkt:.  Både i bernaise og hollandaise-saus er en blanding av like deler persille, løvetannblader og skvallerkål en spennende variasjon!  I omeletter og eggerøre er det kjempegodt å bruke like deler gressløk og skvallerkål.

Som te, saft, urtevann:
La en kjele eller mugge med oppklipte skvallerkålblader trekke i vann (kaldt eller lunkent) i noen timer, gjerne sammen med etpar sitronbåter og litt honning. Nydelig leskedrikk, både kald og varm!  Rent uttrekk (uten sitron og honning) er et deilig hudvann og et godt øyenkompress for «slitne» øyne: Legg bomullsdotter dyppet i skvallerkåluttrekk på øyenlokkene,  len deg tilbake og slapp av og la kompressene virke i 10-15 minutter.

Jeg anbefaler ikke å helle kokende vann over plantedelene – rett og slett fordi da mister den mye av C-vitamininnholdet. Det er bedre å bruke lunkent vann, og la planten trekke lenge i vannet – gjerne natten over. Eller koke opp vann og la det avkjøles til ca. 70 grader før det helles over.

Til dyr:
Både katter og hunder kan være «vårslappe», akkurat som oss mennesker. Som oftest trenger de et lite ekstratilskudd av mineraler og vitaminer etter en lang vinter. Jeg drysser oppklipte skvallerkålblader over maten til både kattene og Baltus (Golden Retriever) fra tidlig vår. Ikke så mye: Omtrent samme mengde som sukker på grøt. Etterhvert som nye planter spirer og vokser til, blander jeg dem også inn i dietten.

Som medisin:
Jeg tørker store mengder skvallerkål (blader, stilk og rot) hver høst, og bruker som te mot revmatiske plager. Plantens latinske navn (podagraria) forteller at den har vært brukt mot gikt og revmatisme fra gammel tid.
Men akkurat nå vil vi ikke tenke på høsten eller gikta: Nå vil vi spise skvallerkålen vår fersk!