stellaria media Arkiver

Vassarve – Stellaria media – burde være kjent for de fleste: Den vokser nesten over alt, og dukker raskt opp hvis en jordflekk står bar. I hagebøkene står det ofte at den trives best på fuktig jord og i halvskygge – her i min hage ser den ut til å trives best på tørr jord og i full sol…….. Men den trives jo selvfølgelig godt de fleste steder i år, da – med kjølig vær og mye regn.

Vassarve danner raskt store kolonier – den sprer seg både ved rotutløpere og ved frø,

og den setter frø tidlig i sesongen!

Hvis den dukker opp på et sted hvor man absolutt ikke vil ha den, kan planten være ganske vanskelig å bli kvitt. Rotsystemet er grunt, så en mulighet er å fjerne all jord i 7-8 centimeters dybde – da skulle man få med seg det aller meste av røttene. En annen mulighet er å dekke jorden med et tykt lag våte aviser, legge duk oppå – og vente til neste år med å plante eller så.

Og en tredje mulighet er, som overskriften antyder: Å spise opp plantene! Selv synes jeg vassarve smaker mye bedre enn f.eks. løvetannblader. Faktisk synes jeg at det er den beste viltvoksende salatplanten jeg finner – i alle fall her på min hageflekk!

Den smaker nydelig både alene eller blandet med andre villplanter eller hagesalat. Og så er den veldig delikat å servere, fordi bladene er små og stilkene er tynne – den trenger ikke hakkes eller kuttes opp sånn som f.eks. skvallerkål eller løvetann. Når jeg klipper den ned jevnlig, får jeg konstant tilgang på unge, friske skudd – vassarven ser ut til å “like” å bli trimmet ned, og kvitterer med fersk forsyning av salat til langt utpå høsten. Den kan også tilberedes som spinat – smaker nesten likt, men ofte litt friskere!

Siden den er så frisk og mild på smaken, synes jeg det passer best med en rund og mild dressing til: En blanding av rømme og yoghurt, evnt. med litt majones, tilsatt ørlite sukker (eller stevia) pluss salt og pepper…..nam, nam!

Jeg bruker også vassarve i min “spesial-ost”: 2 deler cottage cheese, 1 del yoghurt naturell, litt salt og rikelig med oppklipt “grønt”: Gressløk, løpstikke (gir en helt annen smak!), skvallerkål – eller vassarve. Supergodt på knekkebrød!

I år har vassarven riktig slått seg ned blant akeleiene. Jeg klipper og klipper – og spiser og spiser….. Og, som med så mange villplanter: Den er jo faktisk ganske vakker, når vi slutter å betrakte den som “et ugress”? Grønnfargen på bladene er lys og frisk, og står i fin kontrast til akeleienes mørkere bladfarge, synes jeg. Helt uten “hagedesign” har jeg fått det ekspertene kaller en “woodland beplantning” rundt den gamle trestammen. Ikke verst?

Vassarven er ikke bare velsmakende, den kan også brukes medisinsk. Jeg har enda ikke testet ut alle bruksområdene – den sies bl.a. å ha kjølende, antibiotiske og antiinflammatoriske egenskaper. (Jeg er spesielt nysgjerrig på den antibiotiske effekten: Ethvert mulig alternativ til antibiotika bør etter min mening utprøves!) Imidlertid har jeg i mange år brukt den som effektiv førstehjelp mot kløe og utslett. Jeg har gode erfaringer med å bruke vassarve trukket i olje eller vann på alt fra innsektsstikk til brenneslekløe til allergisk eksem og tørr, flassende hud f.eks. som følge av solbrenthet.

For å lage “akuttmedisin” gjør man sånn: Fyll en beholder (et halvlitermål eller en bøtte – så mye eller lite som man trenger) med fersk vassarve, hell over kokende vann til det dekker, sett lokk på og la brygget trekke minst i 2-3 timer eller over natten. Hvis det er nødvendig med førstehjelp (f.eks. ved hylende barn), fisker man opp noen planter fra det kokende vannet etter bare noen minutter og legger dem rett på stikket eller forbrenningen. Det kjøler ned og lindrer ganske øyeblikkelig!
Når vannet har trukket ferdig, dynker man litt gas eller en bomullsdott eller et stykke stoff med væsken og legger rett på huden. Som regel vil pasienten føle at kløen eller svien dempes nokså umiddelbart, men det er lurt å la omslaget ligge på en stund og evnt. gjenta behandlingen – for eksempel ved vepsestikk eller maurbitt.

Dette uttrekket kan selvfølgelig fryses: Hell vannet over i isbitposer – så har du kløstillende og kjølende medisin tilgjengelig gjennom vinteren.

I husapoteket har jeg som regel stående en flaske med oljeuttrekk av vassarve : Trukket ut i olje blir selvfølgelig holdbarheten bedre enn om man lager et avkok eller uttrekk.

Mange anbefaler olivenolje – og det må man selvfølgelig gjerne bruke: Olivenolje har mange gode egenskaper. Jeg synes imidlertid den blir litt fet og trenger litt dårlig inn i huden – særlig ved stikk og forbrenninger, hvor “kløen” og “vondtet” sitter dypere ned enn like under overhuden. Både solsikkeolje og raspolje finnes i dagligvarebutikkene, og er lettere å massere inn i huden enn olivenolje. Telemark Urtebrænderi er en nettbutikk jeg gjerne reklamerer for: De har et fantastisk utvalg med skikkelig gode oljer. Mandeloljen derfra er et godt utgangspunkt for “remedier” som skal smøres på huden: Den er luktfri, lett, næringsrik og trenger godt inn i huden. Et riktig luksusprodukt får man hvis man i tillegg tilsetter f.eks. noen dråper med tamanuolje, olje fra nyperosefrø eller hvetekimolje.

Jeg bruker en litt annen fremgangsmåte når jeg skal lage “klø-olje” enn når jeg lager “klø-vann”, men utgangspunktet er det samme: En beholder (f.eks. et lite norgesglass) fylles helt opp med oppklipte plantedeler, og olje helles over til det dekker. Sett på lokk, og la trekke i minst 6-8 uker. Sil plantedelene fra gjennom et dørslag eller et kaffefilter. Og så kommer min lille hemmelighet: Legg nye, friske plantedeler oppi den avsilte oljen, og la trekke i nye 6-8 uker. Jeg gjentar dette gjennom hele sesongen – og ender opp med en “knallsterk” kløstillende olje til vinterbruk. I fjor “forsterket” jeg oljeuttrekket fire eller fem ganger, og endte opp med en skikkelig vidundermedisin: Noen dråper tok knekken på såvidt forskjellige plager som bleieutslett, sprukne fingre pga forfrysning, flassete hud etter for mye solarium, vonde myggestikk fra reise i Sørøst-Asia, kløe mellom tærne (kanskje sopp?) og tørr, kløende hodebunn.

En medisinsk anvendelse jeg enda ikke har testet ut, er omtalt i Culpepers berømte “Herbal”: “It is used also in hot and virulent ulcers and sores in the privy parts of man or woman….” Muligens betyr det at vassarve kan brukes mot hemoroider? Mine trofaste blogglesere vil bli informert om eventuelle resultater….. 🙂

Og, selvfølgelig: På engelsk heter vassarve Chickenweed. Kylling(u)gress. Høner og kyllinger elsker planten, og den utgjør skikkelig sikringskost for dem – spør en hvilken som helst oppdretter som er opptatt av dyrehelse! Andre “tamme” fugler setter også pris på vassarve – undulater og papegøyer, for eksempel.

En kuriositet: De fleste beitedyr spiser vassarve. Griser elsker den. Mens geiter overhodet ikke rører den…….

Litt magi til slutt: Med en neve vassarve i lommen eller vesken, vil du tiltrekke deg kjærlighet…….

Med andre ord: Ingen grunn til å luke bort vassarven!

Nå spirer vassarven – Stellaria media. Finnes det noen som ikke har vassarve i hagen, tro? Dette ugresset er utbredt i hele verden unntatt i tropene. Vanskelig å fjerne er det jo ikke, for røttene stikker ikke dypt. Men det sprer seg fort, og kan lett få bed til å se ganske overgrodde ut.

Her truer vassarven med å gro helt over mine sådde grantrær fra i fjor

Vassarve inneholder nesten ikke mineraler, og er derfor ikke særlig verdifull til bruk i gjødselvann. Men planten smaker kjempegodt! Som en blanding av spinat og vanlig bladsalat. Her på Lørenskog er løvetannbladene blitt beske nå, og jeg har enda ikke rukket å slå ned “første avling” av skvallerkål – så der er det ingen unge spirer nå. Da blir det vassarve i salaten – og her er ikke mangel på råvaren!

En håndfull salat…….

Det er en annen grunn til å sette pris på vassarven: Den er utrolig effektiv mot kløe. Mange planter kan lindre kløe fra f.eks. insektsstikk, men vassarven er antakelig den mest effektive. Ta en håndfull planter, knus dem så plantesaften pipler frem, og gni godt inn over vepse- eller myggestikket (eller brennesle-blemmene) – og vips er plagene borte! Mye bedre enn å måtte løpe inn etter dyre apotekvarer – som slett ikke alltid virker særlig godt.

Løvetannsaft og syltede knopper
Selv om løvetannbladene begynner å bli litt for beske til salaten, er løvetannknopper en delikatesse langt flere burde bli oppmerksom på. Jeg bruker dem på to måter: Sursøte/syltede nedlagt på glass, og ferske i omeletter og wok-blandinger med andre grønnsaker. Jo mindre knoppene er, jo bedre er de. Derfor er det lurt å titte oppi løvetannrosetten: Der finner man de minste og nyeste knoppene. De syltede bruker jeg som tilbehør til både fisk og kjøtt – de smaker himmelsk sammen med rødbeter og dill!

Plukk løvetannknopper – og nyt dem!

Og så er jo blomstene nydelige til saft. Jeg fyller en kjele med blomster (pass på at ikke en millimeter av stilken kommer med – den er veldig besk og ødelegger smaken!), fyller helt opp med vann, dytter etpar sitroner skåret i båter oppi kjelen, setter den på komfyren og koker opp, skrur ned varmen og lar saften trekke sånn like under kokepunktet i flere timer. Gjerne over natten. Så siler jeg “brygget” og tilsetter søtningsmiddel. Hvis du bruker sukker må det hele kokes opp igjen for at sukkeret skal løse seg opp. Selv foretrekker jeg honning – da må kjelen bare såvidt varmes mens honningen røres inn. Eller planten Stevia – den er mange ganger søtere enn sukker. Noen spiseskjeer friske, hakkede Stevia-blader gir kjempegod søtsmak!

Løvetannblomster blir nydelig saft – og den er lettvint å lage!

Som oftest kan denne saften tynnes med vann før den drikkes. Da har jeg “rå-saften” i en mugge i kjøleskapet. Hvis jeg har laget mye heller jeg den over på flasker som jeg setter i fryseren. Da har vi løvetannsaft i mange måneder. En god variant er å tilsette noen spiseskjeer hakket mynte – det kan gjøres i ettertid: Det er enda etpar uker til myntene dukker opp her.

Hosta: God plante på skyggefulle steder
Til tross for ganske kaldt vær de siste dagene spirer og gror det på alle kanter. Det er alltid spennende å se hva som dukker opp av planter jeg sådde eller plantet ut i fjor – eller året før.

Jeg trenger en haug med planter langs veggen på nordsiden. Der er det knapt et solgløtt! For to år siden sådde jeg mange forskjellige typer Hosta, og i fjor sommer plantet jeg småplantene ut i et “baby-bed” hvor de skal få stå og vokse seg store før jeg plasserer dem på “bestemmelsesstedet”. Og jammen dukker de opp i år også – alle sammen! Men de skyver seg litt opp av jorden, så jeg får fylle på med litt kompost og jord. Veldig spennende med alle de forskjellige bladfargene og -mønstrene!

Småplanter av Hosta, sådd høsten 2008

Hjertebergblomst: Nøysom og dekorativ

Høsten 2008 sådde jeg også Hjertebergblomst (Bergenia cordifolia), og i år blomstrer noen av dem for første gang! Jeg blir visst aldri helt vant til at planter jeg har sådd fra frø faktisk vokser opp og trives: Synes det er et like stort under – og blir kjempestolt – hver gang! I høst kan de plantes ut på vokseplassen sin, som er en “steinrøys” som har blitt til nokså tilfeldig etterhvert som jeg har gravet meg rundt på tomten og stadig støter på stein i alle varianter og størrelser.

Hjertebergblomst – ikke akkurat diskret, men på denne tiden er det deilig med alt som blomstrer! Senere er bladene dekorative og markdekkende – en robust og flott plante!