En kommentar fra en “hagefersking” til forrige blogginnlegg fikk meg til å mimre litt. “Ferskinger” har vi alle vært! Forhåpentligvis er vi det fortsatt – den dagen vi er utlært på alle områder er kanskje livet blitt lite spennende….?

Jeg var 17 år, bodde på hybel i Oslo, gikk på gymnaset og forsørget meg selv ved å gå med morgenavisen, ha vaskejobber om ettermiddagen – og påta meg alle de “strøjobbene” jeg kom over. Sommeren 1970 fikk jeg en uventet – og kjærkommen – ekstrajobb: En av  “mine” Aftenpostenabonnenter, fru x, spurte om jeg kunne klippe plenen for henne mens hun var bortreist i noen uker. Hvis jeg husker rett fikk jeg 2.500 kroner for å klippe plenen i en måned – en formue!

På ett tidspunkt var plenen stappfull av lysende gule, nydelige blomster – jeg kalte dem “smørblomster”. Det var så vakkert at jeg kviet meg for å kjøre gressklipperen over blomsterprakten. Så jeg fant frem en liten spade, og omhyggelig plantet jeg “smørblomstene” fra plenen og over i bedene. Fru x var glad i hagen sin, og hadde mange vakre, velstelte blomsterbed. Alle fikk sin porsjon av de nydelige smørblomstene omhyggelig plantet inn blant stauder og sommerblomster.

Noen år senere gikk det opp for meg at jeg hadde plantet krypsoleie inn i bedene til fru x. En ganske plagsom ugressplante, som det er vanskelig å bli kvitt.

Jeg fikk aldri bedt henne om unnskyldning. Men jeg titter over hagegjerdet hver gang jeg befinner meg på de kanter – og registrerer at det fortsatt er mye krypsoleie i bedene…….

uff…..!