Stadige overraskelser……..

Dette er tiden for stadige overraskelser. Det vil si: Egentlig hadde vi vel alle håpet at «overraskelsestiden» var i april….. Men med så sen vår som vi har i år, i alle fall her på Østlandet, så er det først nå overraskelsene kommer. En av mine inntraff i går: En julerose som er plantet i et bed rett ved inngangsdøren, og som jeg trodde var aldeles død. Bladene har ligget brune og klisne og stygge, og jeg har tenkt mange ganger at nå må jeg bare grave opp hele planten – men plutselig, midt mellom alt det stygge og råtne:

En helt annen overraskelse inntraff i drivhuset forleden. I vinter har jeg eksperimentert litt med hva som skal til for at planter kan overvintre: «Pakket dem inn» litt forskjellig, brukt ulik tykkelse på ispor som isolasjon etc. etc. Noe har vært veldig vellykket – og jeg har lært mye! Blant annet har jeg lært at fuchsia må få litt mer vinterbeskyttelse enn bare å bli flyttet inn i drivhuset, selv når det er isolert med bobleplast og vifteovnen står på. De fuchsiaene jeg har oppbevart på den måten er uten unntak døde. Men se: I en av pottene dukket det opp et par spirer, og jeg trodde ikke mine egne øyne: Det er jo tomatplanter! Antakelig har en liten cherrytomat havnet i fuchsia-potten i fjor høst, uten at jeg har lagt merke til det. Og så har altså frøet overlevet – og enda merkeligere: Spirt!

Gjett om jeg har kastet meg over disse to småplantene med potter og vann og næring og omsorg!

Til sist nok et bilde av fikentreet mitt – det som startet ut som en 8-10 cm. pinne i fjor. Er det ikke flott?

Overraskelser inntreffer på andre plan også: Selv er jeg (forhåpentlig midlertidig) såpass dårlig til beins at det er umulig å jobbe i hagen. Jeg halter rundt ved hjelp av en krykke – og kjenner på en frustrasjon så stor at den lett kan ta aldeles overhånd, hvis jeg ikke skjerper meg…….

Det hele blir ikke bedre av at jeg hadde tenkt å bruke egen hage som grunnlag for fotos til det bokmanuset jeg skal levere til Cappelen Damm til høsten. Jeg kan jo ikke fotografere noe som ikke «skjer»! Huff!! Nå undersøker jeg muligheter for å få hjelp til anlegg og vedlikehold – og dermed få grunnlag for fotoseanser…….

Stadige overraskelser….. 🙂

Om ulydige frø

Et frø er et under.
Jeg blir alltid ydmyk når jeg åpner en frøpose: Ett enkelt frø inneholder «oppskriften» på en hel plante, og dens livsløp. Farge, høyde, blad- og blomsterform, næringsbehov, utvikling: Alt dette ligger latent inne i ett eneste lite frø. Er det ikke fantastisk?

Enda mer fantastisk er det at frøet «vet» hvordan det skal oppføre seg for å realisere seg selv: Her i vårt klima er det ganske smart av frøet å måtte gjennom en kuldeperiode før det kan spire: Uten en slik innebygd termostat kunne frøene lett spire om høsten hvis været var varmt – og da ville selvsagt de spede småplantene dø når vinteren satte inn.

Stratifisering = et prinsekyss
Stratifisering» er en samlebetegnelse for forskjellige måter å behandle frø på, slik at det som kalles «frøhvilen» oppheves og frøet begynner å spire. Tornerose trengte et kyss fra prinsen for å våkne til live. Frøene våre trenger fuktighet og varme – eller kulde først, og så varme.

Når vi legger frø i jord, dusjer med vann og setter såpotten i vanlig stuetemperatur, bedriver vi det som heter «varmstratifisering» på gartnerspråket. Når vi setter såpotten kaldt eller ut i snøen heter det «kaldstratifisering» – men i dagligspråket er det slik kuldebehandling vi gjerne kaller «stratifisering». Formålet er uansett å «vekke» frøet – bringe det ut av hvilen eller dvalen.

Juleroser – vakre og nyttige
Sist helg sådde jeg forskjellige sorter julerose – Helleborus. Det er planter jeg blir mer og mer glad i: De blomstrer før noen andre, er store og fyller godt i bedet – og bladverket holder seg grønt og er kraftig og dekker godt mot ugress hele året. Og så tåler de skygge, og trives under busker og trær der lite annet gror.

Dette er «Pink Beauty» – vakker, ikke sant?

Det er en vedtatt sannhet at Helleborus-frø trenger kaldstratifisering. Hvis du ber ti botanikere og gartnere om å lage en liste over frø som absolutt må kaldstratifiseres for å spire, vil Helleborus garantert befinne seg på den listen!

Så jeg sådde potter og fylte to brett, puttet dem i plast for å bevare fuktigheten, og tenkte at de får stå inne en uke eller to – så setter jeg dem ut i snøen og kulden, og så spirer detforhåpentligvis utpå våren en gang.

I dag sjekket jeg brettene: Var ikke helt sikker på om plasten (to bæreposer) holdt godt nok på fuktigheten, og tenkte at jeg kanskje fikk gi pottene en liten ekstra-dusj. Og da oppdaget jeg denne:

En julerose-spire som rett og slett ikke har lest bruksanvisningen! Eller kanskje hun rett og slett er analfabet? Hun vet tydeligvis ikke at hun skal holde seg i ro til hun har gjennomlevd 4-6 uker ute under snøen! 
Frøet ble sådd 29. januar, og 2. februar var spiren allerede ca. 2 centimeter.
Planer……
I år hadde jeg tenkt å vente til slutten av februar med å så planter som trenger daglig tilsyn. Planene for våren er sånn at det passer godt med en sen «avling» av både drivhusplanter og fra kjøkkenhagen i år. Jeg så for meg minst fire uker til hvor jeg kunne reise bort en ukes tid uten å måtte «ordne og fikse» hjelp til vanning og lys og temperatur…..
Det har nå lille frøken Helleborus satt en stopper for: Det er jo helt umulig å ikke bli sjarmert av denne kombinasjonen av opposisjonstrang og livskraft! Så nå får jeg holde meg hjemme en stund, og sørge for at frøkenen får det hun trenger for å vokse seg til en livskraftig plante. 
Jeg kjenner at jeg blir litt glad over at ikke alt følger oppskriften eller går etter planen…….