For to år siden plantet jeg ut noen strantne avleggere av en peppermynteplante på en plass der “ingen skulle tru at nokon kunne bu”: I et “bed” under et gammelt grantre, tett inntil stammen, strengt avgrenset av to stier med skiferheller og en treplatting. I full skygge! De fleste vet jo at mynter kan spre seg voldsomt, så jeg tenkte det var et poeng å plante den på et sted helt uten spredningsmuligheter. I fjor var plantene fortsatt litt pjuskete. Men i år har de virkelig funnet seg til rette på denne vokseplassen! Se, for en frodighet!

Så nå har jeg for første gang et helt problemfritt myntebed, med tilgang på all den mynten jeg kan ønske meg, uten at den blir plagsom. Jeg tørker og tørker…… Noe blir til te, og noe “videreforedles” til tinktur. Den gjør godt når forkjølelses-sesongen virkelig setter inn – gjerne sammen med ryllik og rosmarin. Og så har lært meg å tørke blomstene for seg: De blir nydelig krydder til lammekoteletter og lammelår. og dekorativ og smakfull pynt på desserter og kaker utover vinteren. De er jo utrolig lekre – og smaker minst like godt som de ser ut, og er atpåtil supersunne 🙂