Foranledningen er den svære edelgranen vi måtte ta ned i vinter. Den sto her da vi flyttet inn, og jeg la mye krefter i å plante et “skyggebed” rundt den. Den tok mye plass og skapte mye skygge. Jeg sådde aconitum (hjelm) og ulike tistler og selvfølgelig bladlilje (hosta) og masse juleroser (helleborus).
Nå når edelgranen er borte, er dette området forvandlet fra et “skyggebed” til et “solbed”. Mine godt etablerte aconitum, som har oppført seg eksemplarisk i alle år i dyp skygge, har allerede begynt å sette rotskudd! Anemonene er avblomstret – de sto ellers i blomst langt ut i juni. Hjelp! Jeg må tenke helt på nytt i dette bedet!
En nyttig påminnelse om at hagen er en prosess. Hagearbeid er “prosessorientert” ikke “målorientert”, for å bruke forretningslivets sjargong.
Derfor skal vi lese hageblader og se hageprogrammer med en god posjon skepsis. Nyttig inspirasjon og innimellom også nyttig kunnskap. Men hagene våre kan aldri bli som på bildene. Simpelthen fordi en hage aldri er statisk. Et bilde vil være et øyeblikksbilde i en lang utvikling, et nanosekund i en lang prosess. Og jeg tenker at vi ville bli ulykkelige hvis vi utviklet hagene våre med sikte på akkurat det øyebliket. Hva ville være igjen når “øyeblikket” var over?
Jeg er overbevist om at hagegleden med stor “H” kommer fra å observere, oppleve og undre seg over prosessene i hagen. Aconitumen som etter mange års behersket vekst i skyggen av en edelgran plutselig slår rotskudd i fullt sollys. Den “skyggetålende” rosebusken som overtar hele bedet når den får direkte sol. Storkonvallen som får brune bladspisser og blomstrer påfallende dårlig i et “lysere” miljø enn den er vant til.
Kjempeinteressant! Spennende! Og utfordrende!
Men det blir lenge til det tidligere skyggefulle bedet mitt blir “presentabelt” for hageblader eller hageprogrammer……