Jeg kan vanskelig forestille meg en tilværelse uten pil, furu, roser, tidlige løkplanter, tulipaner, lønn, anemoner, riddersporer, lavendel, tusenfryd og konvaller.
I tillegg kan enkeltplanter bli som en kjære venner. En av de første plantene jeg satte i jorden den første våren vi bodde her (1999) var en løytnantshjerte. Den står på samme plassen – men jeg har selvfølgelig delt den utallige ganger. Hver vår kommer den trofast igjen: Stor, tett, grasiøs, yndig – like fantastisk vakker hvert år!
I vinter måtte vi sage ned en edelgran som må ha vært rundt 40 år gammel – den var godt voksen da vi flyttet inn her for snart 15 år siden. Nå var den helt oppspist av granlus, omtrent ribbet for nåler, og burde vært tatt ned i fjor – men jeg har kviet meg sånn! Den har vært her så lenge – det blir et tomrom langt utover det fysiske fraværet uten denne kjempen i hagen. Jeg opplevde noe som lignet en sorg da motorsagen var ferdig med jobben!
Og så kan man – selv i min alder – bli aldeles nyforelsket. Det skjedde på hagemessen i helgen. På standen til Bryn Gartneri oppdaget jeg en hortensia jeg aldri har sett før: Blomstene er nesten prikk lik «kniplingsblomstene» til klatrehortensia, og de er i en varm rød-lilla farge – helt forskjellig fra de vanlige blå-lilla fargetonene. Jeg ble så forelsket at jeg helt glemte å spørre hva vidunderet heter, og blir helt nødt til å ta turen fra Lørenskog til Bærum for å bringe fakta på det rene!
Jeg tenkte meg umiddelbart et rundt eller ovalt vårbed med «vanlig» løytnantshjerte i midten, hvite løytnantshjerter – som er litt lavere – rundt, og disse nydelighetene som kantplanter. Kanskje med en vårlig bunnbeplantning av hvite tusenfryd og mørkeblå perleblomster?
Men så kom jeg til å tenke på at de fleste hortensiaene blomstrer mye senere: Mine «forelskelser» er selvfølgelig drevet frem til tidlig blomstring.
Så da får jeg slå meg til ro med å stelle og dulle for dem inne i enda mange uker, plante ut de avblomstrete plantene på sensommeren, og smøre meg med tålmodighet frem til blomstring en-eller-annen- gang neste år.
Nå står vi midt i en tid hvor daglige ny-forelskelser gjør at vi glemmer alt om tunge spatak og invaderende skvallerkål og monstersnegler og liljebiller. Her hos meg er det juleroser, storblomstret krokus og noen få snøklokker som blomstrer akkurat nå. Men allerede i morgen har kanskje noen eranthus og botaniske krokus tittet frem? Knoppene på kastanjetreet er verdt en andakt i seg selv……
En takk til hagene våre, som gjør oss nyforelsket hvert eneste år!