Site icon Hageflekken

"Four seeds you have to grow…."

«Four seeds you have to grow
One for the pheasant, one for the crow.
One to rot and one to grow»
Poesien er kanskje ikke helt på topp i dette gamle, engelske ordtaket – men rådet er godt: Å så fire frø for å sikre seg minst en plante som vokser opp er en god tommelfingeregel.
Man kan bli ganske forvirret av å lese hageblader og -bøker. Jeg har bladd litt i noe av det som er skrevet om å så frø – og kjenner at det er lett å bli litt motløs: Det er så mange «oppskrifter» og råd, og det trengs så mye utstyr, og det er ingen grenser for hva man absolutt må huske på å foreta seg med disse såpottene om tre dager og to uker og en måned…….

Det viktigste for å få frø til å spire er fuktighet.
Det viktigste for å få spirene til å bli til levedyktige planter er lys, vann og næring.

Og så må vi i tillegg sørge for at plantene våre har en nogenlunde grei temperatur å vokse opp i – og for noen planter betyr det at frøet må utsettes for litt vekslende temperatur for å spire.

Så enkelt er det faktisk!

Det spiller ingen stor rolle hva vi sår i: Frøet inneholder alt som er nødvendig for spiring. «Alle» ser ut til å mene at vi må så i næringsfattig jord, såkalt «såjord», fordi røttene til de skjøre plantene kan ta skade av jord som inneholder «gjødsel», altså næringstoffer. Dette er (nesten) bare vrøvl: Du kan forsåvidt godt så i kompost, bare den er skikkelig omdannet. Men vi må ikke bruke kunstgjødsel – som jeg har skrevet før: Det innebærer tvangsforing av plantene, og det tåler ikke små spirer.  Jorden skal heller ikke inneholde for mye nitrogen – det kan gjøre plantene slengete og forvokste. Og så er det en fordel for de fleste frø som skal spire at voksemediet ikke er for kompakt – derfor kan det være smart å blande inn litt sand eller vermulicitt i det øverste jordlaget, der de aller første spede røttene dannes.

Jeg sår ofte i litt større potter. Dette er ren latskap: Jeg slipper å prikle om plantene så raskt, og trenger ikke å være så nøye med å tilføre næring. Da fyller jeg gjerne potten 1/3 opp med ren kompost, lager et midtsjikt av vanlig plantejord, og i den øverste tredjedelen fyller jeg plantejord blandet med sand, vermulicitt eller perlite sånn cirka 50/50. På denne måten får de første røttene et «snilt», luftig medium å vokse i, og etterhvert som røttene kommer dypere ned finner de gradvis mer næring. Dette fungerer veldig godt med større frø: Da blir fire frø pr potte helt passe.  Ulempen med denne metoden er at pottene tar stor plass.

 Scabiosa-frø – og senere småplantene – er passe store til at fire av dem kan vokse i samme potte i flere uker. Arbeidsbesparende! Laminert plantepose som etikett er kanskje ikke så veldig lekkert – men utrolig praktisk! Da har jeg alle opplysninger jeg trenger om plantene tilgjengelige når jeg skal potte om eller plante ut.

Torvbriketter er et annet alternativ: Jeg bruker dem mest til planter som jeg planlegger å plante rett ut. Da slipper røttene å forstyrres. Men torvbrikettene kan selvfølgelig settes over i større potter etterhvert, og dermed brukes til alle typer planter. Også denne metoden er mindre arbeidskrevende enn å så flere frø i f.eks. en isboks og prikle hver eneste spire over i en større potte. På den andre siden kan jo prikling være riktig hyggelig arbeid, hvis man ikke har altfor mange planter som skal tas vare på. Og torv er jo en begrenset ressurs, så i en økologisk hage bør vi antakelig begrense bruken – i alle fall være bevisst på å ikke bruke torv i utide.

Det aller viktigste for nysådde frø er at jorden holdes fuktig. Den enkleste måten å gjøre dette på er å dusje godt over potten/briketten/boksen med lunkent vann, og dekke over med plast. Jeg pleier også å sørge for å ha noe fuktig under pottene: Undervaningsduk, et gammelt håndkle, avispapir – det meste duger! Men det går godt an å la pottene stå utildekket – da må vi bare være påpasselige med å dusje dem regelmessig.  Ferdigkjøpte minidrivhus finnes i mange størrelser, utforminger og prisklasser – og fungerer kjempefint, synes jeg. Men nødvendige er de ikke!

Hvis man sår mye, kan merking av såpottene fort bli en utfordring – særlig for potter som settes ut i snøen. Vannfast tusj holder seg dessverre ikke vannfast så lenge – verken på plast eller merkepinner av tre. Jeg har funnet en løsning jeg synes fungerer godt: Jeg laminerer frøposene – eller gule «post it»-lapper – ved hjelp av en billig lamineringsmaskin (Claes Ohlsson), og stikker disse ned i pottene. Da har jeg også plass til å skrive ekstra opplysninger, f.eks. om voksemåte, blomsterfarge, høyde eller hvor jeg har tenkt å plassere plantene.

Her har jeg sådd 80 torvbriketter med rynkerose – Rose rugosa. Planen er at det skal bli hekk om noen år. Brikettene står tett i tett i en plastkasse (med rikelig hull for god drenering), som skal settes ut i snøen om noen dager. Jeg tar ikke bryet med å dekke hele kassen med plast, men dusjer over den minst en gang om dagen.

Exit mobile version